Folk og dyr

Da den første hunden vår, Pelle, var 6 mnd, ble han angrepet av en annen hund. Jeg ble oppringt av en hysterisk hundelufter som fortalte at en stor blandingshund hadde angrepet og at kjerringa som eide hunden bare hadde tatt den med seg og løpt. Jeg kasta meg i bilen og kjørte over alle gangveier og adgang forbudt-områder og fant ei blek jente sittende på fortauskanten med en like blek Pelle ved siden av seg. Da jeg kom ut av bilen, så jeg at hun holdt en serviett over øyet hans og da hun fjernet den, hang øyet og dinglet i synsnerven. Jeg handlet uten å tenke meg om, fikk dem inn i bilen og endte til slutt på Veterinærhøyskolen der han ble lagt inn og operert. Synsnerven ble klippet av, øyet kastet og øyehulen sydd igjen. Da vi hentet ham dagen  etter, hørte vi skravlinga hans langt nede i korridoren og man kan si hva man vil, men jeg er overbevist om at han forklarte oss hva han hadde opplevd.

Det gikk bra med Pelle. Han var bare 6 mnd, han greide seg fint med ett øye og var en veldig glad gutt helt til vi måtte ta de tunge stegene til veterinæren fem år etter. Ikke på grunn av øyet, men på grunn av sykdommen Syringomyelia.

I dag var jeg ute og luftet Børre. Vi kom gående glade og fornøyde etter en tur i skogen og møtte ei dame med to hunder. Den største slet seg fra eieren med en gang og kom byksende mot oss, den andre gikk til angrep på Børre – og da den store oppdaget hva den lille drev med, gikk han til angrep også. Jeg tente på impulspluggene og fikk supermannkrefter, tenkte et nanosekund på Pelle og hva som skjedde med ham og løfta den store hunden unna Børre mens jeg sa noen HØYE stygge trønderske ord. Jeg dytta unna den lille med foten, tok Børre og gikk for å undersøke om han var skadet. Eieren gikk og snakket i telefonen da vi møttes og det samme gjorde hun da hundene angrep. Det var nesten det mest provoserende. «Gikk det bra?» Jeg tror jeg fnøys noe tilbake før jeg gikk. Jo lengre jeg gikk, jo mer forbanna ble jeg. Og så slo det meg: HVORFOR i ALLE DAGER tente jeg ikke på ALLE pluggene og fortalte henne hva jeg mente? Hvorfor i alle dager skal JEG være så innmari «snill» at jeg går fordi jeg er redd HUN skal føle seg utilpass? Det er så ubrukelig!

Når du ikke greier å håndtere hundene dine har du to alternativer: Enten omplasserer du dem fordi du forstår at du aldri greier å bry deg nok om dem til å gi dem et godt liv eller så tar du ansvar, er oppmerksom, lærer dem oppførsel OG sier UNNSKYLD hvis andre opplever ubehagelige episoder der du og hundene er innblandet.

Å bare bli stående som et nek – med telefonen på øret, er så provoserende at jeg kjenner at det freser ut av nesa.

Gullungen. Like hel, heldigvis. 

Heldigvis gikk det bra. Heldigvis har jeg tenkt at neste gang, DA tar ikke JEG hensyn til andres ubehagelige følelse.

Neste gang skal jeg GI den følelsen.

6 kommentarer om “Folk og dyr

  1. Gudskjelov at det gikk bra. Og husk neste gang – det er ikke hundene det er noe gærnt med, det er eieren.
    Skjell dem ut. Hunder skal være i bånd, og de skal oppføre seg.

    Liker

  2. Takk! Jeg skal huske det! Har hørt flere som har opplevd det samme med de samme. For ordens skyld så var de i bånd da hun kom gående, men med en gang hundene så oss så hjalp ikke det. Og DET er heller ikke første gang. Den store har jeg græbba tak i en gang tidligere fordi eierne ikke greier holde ham.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s