Vanens makt og røde flagg

Til jul fikk Konemor et gavekort av meg.

«Dette gavekortet gir innehaveren rett til en valgfri helg i måneden som skal være helt internettfri.» 

I og med at jeg henger en del på nett og det er gjengangeren hjemme når vi diskuterer unyttig tidsbruk, hadde jeg trodd at det ville komme litt for brått på meg da hun på fredag ettermiddag sa at hun valgte denne helga. Jeg hadde trodd jeg ville sette årets første glass utehvitvin i solnedgang i halsen og få et panisk blikk og kaos i hodet. Jeg hadde trodd jeg ville blitt litt mer stressa enn jeg ble. Fordi jeg rett og slett i ærlighetens navn er en av de som er avhengig av nettet. Avhengig av å dele. Av å se hva andre gjør. Avhengig av de dårlige vanene jeg selv har innført.

Det første jeg tenkte på var at lørdagsmorgen ikke ville bli som jeg hadde planlagt. Jeg synes nemlig det er veldig digg å våkne tidlig, lage kaffe, legge meg under dyna igjen og smurfe rundt på nettet noen timer og oppdatere meg på verdens nyheter og ikkeakkuratnyheter mens kona og Børre sover. Dele noen bilder, mene litt om noe. Det ordnet seg greit det. Selvsagt gjorde det det. Det ordnet seg greit på søndag også. Jeg pleier å gjøre akkurat det samme da, bare bli liggende enda litt lengre. Kanskje blogge litt. Lese andres blogger. Forsvinne helt inn i ett eller annet. Reise verden rundt på Pinterest og Instagram.

Hva jeg gjorde istedet? Det samme som jeg alltid gjør, bare uten iPhone i hånda. Bare uten å dele noe av det jeg gjorde med andre enn de som var fysisk tilstede. Jeg leste papiraviser fra begynnelse til slutt, gamle magasiner og blader. Jeg satt i vinduskarmen og så på spurveparet som har flyttet inn i fuglehuset. Jeg spiste lang frokost, gikk lang tur, drakk utekaffe med venninner, strakk meg så lang jeg var og sola meg med nakne, viftende tær på terrassen, hadde lange samtaler, så lange filmer, strikket lange leggvarmere. Alt uten å avbrytes av noe som helst. Ikke så mye som en liten titt inn i noen andres liv. Ikke så mye som et lite pip fra telefonen.

Analog morgenstund er gull igrunn

Da jeg på vei inn til byen i dag tidlig hadde muligheten til å slå på alle sosiale medier, lyder og andre digitale dingsebomsegreier igjen, hadde jeg ikke lyst. Tenk det. JEG hadde ikke lyst. Jeg synes det var veldig deilig å bare være avslått. Bare koble ut. Få informasjon fra tv, radio, papiraviser og andre folk istedet for fra en telefon eller en pc.

Rødt flagg, altså. Skikkelig rødt.

Men det er kanskje likevel håp for oss som er slaver av vanens makt?
Og det er klart det blir et blogginnlegg av det. Ironisk nok.

Ha en nydelig mandag, enten du er av eller på.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s