fruperez

En hyllest til damene på Domus

I går kjøpte jeg impulsivt et grønt skjørt. Jeg har aldri eid noe grønt før, så jeg skjønner egentlig ikke hvor lysten til å kjøpe dette kom fra, annet enn at jeg har som mål å bruke mer farger. Jeg må jo med hånda på hjertet si at denne fargen ikke akkurat er munter – som jo er den grunnleggende tanken med at jeg skal bruke mer farger, men pytt sann.

På vei til jobben i dag, selvsagt ikledd grønt skjørt, slo det meg plutselig hva fargen minnet meg om: Kassadamene på Domus da jeg var fjortis. Nå er jeg neimen ikke helt bombesikker på om det var grønt de gikk i,  men det var i alle fall dette minnet som dukka opp.

De skumle kassadamene som sikkert ikke har tittelen kassadame lenger fordi det jo også er menn som sitter i kassene, men uansett. Jeg hadde respekt for dem. De kunne si at du ikke fikk kjøpe røyk, de kunne ta deg i nasking og be deg betale for den pastilleska du hadde sneket ned i lomma, de kunne be deg forlate området, de kunne sladre til morra di om at du hadde vært på Domus i skoletiden og de visste veldig mye om veldig mange.

De hadde kongeriket Domus under sine føtter og de visste det.

Dag ut og dag inn holdt de ut med plagsomme, kvisete og oppkjeftige ungdommer som kom i flokk inn døra, kjøpte cola på glassflaske, bestilte pommes frites, landgang med oppvarmet ost og kjøpte frøloff hvor innmaten ble gravd ut og erstattet med banan. Vi spleisa på Prince Mild og Moore og røyka inne på kafeen, vi slafsa Toy med sukker, spiste skolebrød, vi bråka, rota og snakket høyt.

Ja til et fargerikt fellesskap!

Damene på Domus holdt ut. De så generasjoner etter generasjoner komme innom og gjøre akkurat det samme som den forrige. Kjøpe det samme. Le av det samme. Gå kledd i det samme. Bare med litt moderering for hver generasjon. År etter år holdt de ut. De fulgte oss fra 7. klasse (de aller mest gærne fra 5-6.klasse) og helt ut gymnaset. De kunne sikkert også kjapt gitt hver og en av oss en oversikt over hvor mange penger vi brukte på cola og røyk og kvisefôr disse årene, men jeg tror ikke jeg ville hørt svaret.

Neste gang jeg er innom Domus på Oppdal (som nå ikke heter Domus men jeg kaller det det likevel) skal jeg jaggu gi de som enda er der, en skikkelig klem. For at de holdt ut med oss.

For at de fortsatt holder ut med oss.

Blogglisten

Publisert av fruperez

Trønderbart i femtiåra. Bor sammen med kvinnen i mitt liv og hunden Lauritz i Askelien, et bittelite hus på 59 kvadratmeter og et evigvarende oppussingsprosjekt fra 1881. Digger lange løpeturer, papirbøker, svart kaffe, god teknologi, egne meninger, ren mat, soloppgangen, årstidene, farger, bønder, fritt liv, dialekter, gjenbruk, fotografering, tusjer, naturen, rosa lipgloss, frisk luft, tøffe damer, bobiler - og ting som er annerledes.

10 kommentarer

  1. Fint skjørt, fin neglelakk (kommer til å herme, men har ikke gode negler om vinteren) og veldig fin tekst! Det var en fin 80-tallsskildring. Og kanskje en hyllest til at alle jobber er viktige, selv om det ikke er innlysende? Og en hyllest til stayer-evnen? Håper damene leser dette.

    Liker

  3. Kjempe bra skrevet . Kjenner meg godt igjen. Å har til og med gått med domus klør en periode og trivdes veldig godt. Fint skjørt forresten.

    Liker

  5. Tusen takk! Jeg så jo det etter at jeg hadde skrevet dette, at det tok en ganske fin retning – tror ikke jeg hadde tenkt det i utgangspunktet :=)

    Bare herm så mye du vil, fargen heter Watermelon og er fra Essie 🙂

    Liker

Kommentarer er stengt.