Det er lov til å dagdrømme litt om sommerferie nå, midt i svarteste, kaldeste januar? Planlegge litt, se litt fremover, skrive indre ønskelister, drømme seg tilbake til små byer og strender uten en eneste charterturist, ikke en eneste faktura eller fremdriftsplan, ingen som maser, bruke hukommelsen til å kjenne smaken av saltvann og spennende retter, føle sola som varmer og irritasjonsgleden over finkornet sand som sniker seg inn over alt?

Jeg gjør det. Dagdrømmer meg avgårde. Jeg later som om jeg kjenner den kriblende spenningen det gir å sette seg ned i et flysete og snart henge høyt der oppe blant skyene, plutselig skimte blått hav og himmel langt inn i det uendelige, lande på en flyplass hvor den varme lufta tar pusten fra deg i det du går ut døra til flyet, kjenne luktene, høre et annet språk, hente bagasje, hoppe i en leiebil og suse avgårde på motorveien nesten helt uten mål og mening – så lenge det inneholder store mengder bading og god mat der fremme.

«Hjemme» i  Aljaraque.

Huelva

Strandliv

Lokal mat og vin

Oppdagelsesferd på gamle vingårder

Å se på bilder fra sommeren i fjor kan nesten klassifiseres som selvtorturering.

Jeg ser jaggu meg på dem èn gang til.