Facebookstrikking

Det føles som en evighet siden jeg slettet Facebook, men det har faktisk ikke gått mer enn tre måneder. Og hva har jeg gått glipp av? Antagelig ikke så veldig mye. Kanskje noe faglig, kanskje noen invitasjoner og helt klart mange bursdager. Ikke noe kritisk, ikke noe jeg ikke kan lese meg opp på og ikke noe noen absolutt ville at jeg skulle bli med på. De viktigste bursdagene sitter i hukommelsen.

Hva har de jeg var venn med der inne gått glipp av? Antagelig heller ikke så mye. Antagelig bare fjas. Og hjerter. Jeg må for all del ikke glemme hjertene.

Hva jeg har gjort i stedet for å henge på Facebook om kveldene? Strikka. Jeg har strikka herfra til evigheten og sikkert en runde rundt jorda. I alle fall en runde rundt idrettsbanen. Luer, skjerf og leggvarmere blir produsert som varme hvetebrød i alle farger og fasonger og jeg begynner snart å gå tom for folk å gi bort ting til. Hver gang det har vært fest hos oss har folk gått hjem med ny lue. Jeg har fortsatt en haug liggende og de skal Varmestua i Asker få, jeg må bare få ræva i gir og kommet meg dit før vinteren er over. Ting tar som kjent litt tid.

Jeg er ikke så veldig tålmodig av meg, så det at jeg nå har holdt på i tre dager med et skjerf i forskjellige farger, er nesten ny rekord. Som regel er det max to kvelder på ei lue – og så er det i gang med noe nytt. Kjapt og enkelt. Ensfarget. 
Jeg prøvde meg på lusestrikking bare for å finne ut om jeg husket det og da jeg etter en halvmeters jobbing fikk bekreftet at barndommens lærdom fortsatt lå i fingrene, rekte jeg opp hele greia og strikket noe ensfarget i rett og vrang istedet. 
Joda. En vakker dag skal jeg strikke noe fornuftig. 
En vakker dag skal jeg kanskje lære meg å sitte rolig med hendene i fanget også. 
Før den tid skal jeg prøve meg på nupperelle-dingsen og det fine nøstet med tynn tråd som jeg fant i skattekista til Mormor. Og så skal jeg på sykurs hos Fru Storlien
Ingen Facebooking herfra med det første, altså.