Det føles veldig deilig å våkne opp til et nytt og ubrukt år som jeg faktisk kan bruke til akkurat det jeg vil, og ikke minst: Jeg kan kjøpe hva jeg vil.

Et år med innkjøpsstopp er over – og jeg kunne faktisk (helt sant!) fortsatt et år til, men for ikke å ødelegge flere morgenstunder enn nødvendig med å krangle med klesskapet, stopper jeg nå. Jeg har gjort det jeg skulle og som mange trodde jeg ikke skulle få til: Et helt år uten å kjøpe klær, sko, sminke, lysestaker, pynteting, dilldall og impulsinnkjøp.

Hvordan det har gått? Jo takk, bare bra. Jeg har hatt totalt fire sprekker, hvorav en endte i et nytt skjørt av god kvalitet, en rød neglelakk, ei jakke (som jeg egentlig kjøpte til Konemor men tror at jeg ender opp med selv) og et par kjoler bestilt på nettet. Joda, jeg har kjøpt truser, strømper og maskara, men jeg har ikke kjøpt mer enn akkurat det jeg har hatt bruk for. Og joda, kona har kjøpt noen klesplagg til meg når stormen har rast som verst.

Det som er det morsomste er at jeg faktisk har slitt ut klærne mine. For første gang i historien skal jeg faktisk kaste klær fordi de er godt brukt og vel så det. De er nuppete, utvaska og stygge. Noen har til og med hull, men jeg har lukket øynene og gitt faen. Om jeg ikke har fem av nesten samme type sånn at jeg kunne ta noe uten hull? Nei jeg har ikke det. Jeg har mange klær og jeg kunne sikkert klart meg et par år hvis nøden hadde tvunget meg til det, men jeg har ikke femti bukser, hundre par sko, nitti skjørt og kjoler, tretti hvite skjorter og tjue i svart. Jeg har en drøss med basisplagg (som nå absolutt har sett bedre tider) og jeg har noen bukser, kjoler og skjørt som også rett og slett har gjort nytta si. Jeg gleder meg til å renske skapet for ting jeg nå kan slippe å bruke, men samtidig så er det litt vemodig. Jeg har jo blitt ganske godt kjent med klesplaggene. De har hørt mange stygge ord i året som har gått og de har tålt mange «fy faen jeg er så drittlei av deg!» før jeg har tatt på min indre tiara og gått ut i verden med den heroiske tanken om at det er noen som har det verre enn meg.

Jeg synes det har vært et lærerikt år. Jeg har fått øynene (enda mer) opp for hvor heldige vi er i detta landet. Hvor priviligerte, rike og stappmette vi er. Hvor store ilandsproblemer vi har. Stakkars oss. Og jeg har blitt enda mer opptatt av berget av søppel som vi legger bak oss.

«Er du VIRKELIG opptatt av miljøet og  slikt tull?» fikk jeg et spørsmål om her for en tid tilbake, da noen spurte meg hvorfor jeg hadde innkjøpsstopp. JA, jeg er faktisk det. Jeg er ærlig og oppriktig opptatt av miljøet vårt, fremtiden vår, fremtiden til barna dine og søppelhaugen med ting som er fullt brukbare og som vi bare kaster når vi er lei av. Jeg er opptatt av holdningene våre. Jeg blir FLAU når jeg tenker på hvordan vi forbruker. Hvordan vi ødsler, dytter ting inn i skapene våre med prislappen på, hvordan vi kaster oss som gribber over salg, står i KØ for å komme inn og kjøpe noe som er satt ned med femti kroner og plukker tre for to selv om vi egentlig trenger bare en. Det var jo en GRATIS!

Om jeg har spart penger?
Ikke pokker. Ikke så mye som ei krone. Det var heller ikke meningen. Jeg har brukt pengene på opplevelser og måltider istedet.

Om jeg har fått enda større pekefinger?
Høyst sannsynlig.

Om jeg nå skal gå bananas på et kjøpesenter og impulskjøpe alt jeg har lyst på?
Kanskje. Jeg har veldig lyst. Men på den andre siden, gjør jeg det, har jeg ikke lært noe likevel.

Jeg tenker jeg tar frem snusfornuften og lager en liste over hva jeg trenger istedet.
Og så får jeg sikkert hjelp til å bære glorien når jeg beveger meg mot kassa.

http://www.fanpop.com/clubs/angels/images/8047805/title/little-angel-wallpaper-wallpaper