Livet uten Facebook

Det ER veldig rart å ikke ha Facebook. Hva gjør dere nå, alle dere som jeg brukte å lese om hver dag? Hvor henger dere, hva spiser dere, hvilke avisartikler liker dere, hva snakker dere om, hva er på deletoppen og hvilken massesuggesjon har dere kastet dere over denne uka? Bør jeg være bekymret for at jeg faktisk går glipp av noe?

Jeg synes fortsatt at det er mer positivt enn negativt å ha deaktivert seks ivrige år av livet mitt, og opplever også fortsatt at det er deilig at ikke alle vet noe om meg. At jeg er litt anonym. De som følger meg på Instagram vet jo at jeg ikke er helt dau og fullstendig har hoppet av mantraet  «sharing is caring». De som følger meg på Twitter vet at jeg fortsatt tar bussen hver dag og de som leser bloggen får jo også et innblikk i noe, men det føles veldig befriende å slippe forventningspresset Facebook faktisk greide å gi meg. Selvfølgelig, det er kun MEG det står på, bevare meg vel – jeg har ikke tenkt å saksøke Facebook for å gjøre meg stressa, men det ble jeg faktisk. Stressa. Og ikke til stede.

http://www.pinterest.com/pin/225320787579754526/

Jeg har jo slettet Instagram opptil flere ganger tidligere fordi det tok for mye tid  – men sett i etterpåklokskapens lys, var det Facebook jeg burde slettet. Det var den som var den ekte tidstyven min. Og Se og Hør. Og tabloidavisa. Og suttekluten. Og godteskåla. Og Eventyrland. Den dekket tittebehovet, nysgjerrigheten og behovet for  få annerkjennelse. Det er utrolig hvor avhengig man kan bli av noe som ikke tilfører særlig med fornuft. Det er utrolig hvor avhengig man blir av egoboosten det gir å få LIKES på ting. 
Det er utrolig hvor teit man har vært over lang tid, uten å se det selv. 
Jeg er enig. Det høres ut som om jeg har sett lyset og blitt en gretten gammel førtis som skal forstå seg på ett eller annet oppbrukt positivt trendord med hæsjtægg foran og som prøver å rekruttere flere til å gjøre som JEG gjør, men det er altså ikke sånn det er. Jeg lover. Jeg vil at alle skal gjøre som de selv vil. JEG våknet en morgen og fant ut at jeg måtte prøve å finne tilbake til noe. Den riktige veien. Den andre veien. Den som handler om å bry seg om annet enn det som ligger foran meg på pc`n eller telefonen. Fjerne blikket som var rettet mot MIN navle. 
Det betyr ikke at jeg ikke savner dere, tenker på dere eller ikke setter pris på alt jeg har opplevd sammen med dere. Jeg elsker fortsatt det positive med sosiale medier og alle nye folk jeg aldri hadde møtt uten å være en del av dette nettverket, men det er også viktig å ta vare på det man hadde fra før  – før nakken fikk en fastlåst fremoverbøy og fingrene ble skeive av knotting på små taster. 
Jeg har ikke tenkt å skrive så mye mer om dette. Jo mer jeg skriver om det, jo mer virker det som om jeg prøver å trøste meg selv og jeg tror ikke at det er det jeg gjør. Jeg HÅPER at det ikke er det jeg gjør.  
Det er viktig å ta vare på virkeligheten. På de man har som lever i virkeligheten. 
Det er viktig å ta vare på seg selv. Helt alene. Uten å dele det med alle. 
Det er viktig å ta vare på seg selv på en litt dypere måte enn det  rosa sukkerspinn i hverdagen gjør. 
Det er viktig å bli klar over at hvis et sosialt verktøy har tatt så mye plass at det gir en «WOW»-effekt når man gjør det slutt og at det blir opptil flere blogginlegg om det, da er det på tide å stikke fingeren i jorda. 
På med leppestiften! Ut i den virkelige verden! 
Vi sees! 🙂

En kommentar om “Livet uten Facebook

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s