Å savne en hund

For sju år siden ble denne lille tassen født. I går hadde han hatt bursdag og da jeg tilfeldigvis så på kalenderen på kjøkkenet at jeg hadde skrevet det, kjente jeg tristheten komme veltende. Så trist, så trist fordi Pelle ikke er her lenger og fordi han bare fikk bli seks år. Han døde en måned etter bursdagen sin. Selvsagt er det best at et dyr som har det vondt får slippe, og et hundeliv er ikke 100% når dagene består av medisin og smerte, men likevel…. jeg skulle gjerne hatt ham her i mange, mange år.

Pelle, en glad gutt
Heldigvis har jeg mange minner fra tiden vår sammen, både i bilder og i tankene. Fra den første dagen da vi hentet ham hos oppdretter, til de siste timene våre sammen før vi med tunge steg gikk til dyrlegen. Gode minner, fine minner. En trivelig liten kar, en snill venn, en alltid logrende hale og, som vi sier i Oppdal: som ei fisluft – alltid tett inntil hvor enn du gikk. 
Nybakt kjernefamilielykke
Dette bildet er ett av de fineste jeg har. Vi hadde nettopp hentet Pelle, vi var så forelsket i ham at vi ikke greide holde oss unna et sekund og han var sammen med oss hvor enn vi befant oss. Ren og skjær nybakt kjernefamilielykke. Vi bodde på Sagene i Oslo, vi fikk en liten krabat som måtte ut flere ganger i døgnet og som ikke kom lengre enn til gangen før han gjorde det han skulle. De fem etasjene ned var en ubrukelig lang distanse. Han lå i bur ved siden av senga vår og jeg lå i timevis og bare så på ham. Jeg hadde faktisk «mammaperm» den første uka han var hos oss og jeg kunne ikke få nok av den lille tassen, den myke pelsen og de tindrende øynene. 
Vår fineste lille Børre
Heldigvis har vi Børre. Heldigvis kom han rekende på ei fjøl rett etter at Pelle døde og gjorde livet og dagene lettere å komme gjennom. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli så lei meg for å miste en firbent venn, men når jeg ser på bilder og alt vi har gjort sammen, er det helt naturlig. Man blir trist for noen som ikke lenger er, uansett hvem det er snakk om. Det er minner. Det er et liv sammen. Det er hverdag og fest, turer og sofakos. 
Joda, han var en hund. Han hadde tilmålt tid sammen med oss i utgangspunktet og ja, du må kanskje ha hatt hund selv for å forstå hvor vondt det er å miste en. Tomrommet og sorgen han etterlot, er der. Uansett om noen måtte riste på hodet over en tussete førtis som skriver blogginnlegg om akkurat dette. 
I går fikk Børre så mye kos at han ikke visste hvilken fot han skulle stå på. Ikke det at han får lite til vanlig, bevare meg vel, han vet vel strengt tatt ikke hvilken fot han skal stå på til vanlig engang – men i går var det enda litt ekstra. Det er som regel han som vil ligge inntil, i går var det jeg. Tett inntil. Nesa ned i pelsen, Hånda rundt poten. Tåra i øyekroken. 
Vi er verdens heldigste som har Børre, men det er likevel lov til å savne Pelle. 
Han var vår første firbente bestevenn og hans små poter har satt store spor. 

4 kommentarer om “Å savne en hund

  1. Vakreste lille Pelle ❤ Tårer i øynene på deres vegne og fordi det er 5 år og 6 dager siden jeg måtte ta den tunge siste turen til veterinæren med min forrige bestevenn. Som for alltid kommer til å være mammas lille engel ❤

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s