Fru Valgets kval

Jeg kan jo ikke la være å nevne valget jeg heller, jeg er tross alt 41 år og fem måneder og en noen lunde oppegående dame med meninger om det meste. Det er bare det at jeg synes dette med religion og politikk og krig og fred og sånn er litt vanskelig å mene noe om. Høyt. Det er alltid så mange som er så veldig mye flinkere enn meg til å argumentere og bruke innviklede setninger og flotte fremmedord, og det får meg ofte til å føle meg som en fjott. Uansett, fjotter har også tanker om ting og det er antagelig første gang jeg skriver noe som jeg håper ingen kommenterer. Jeg liker nemlig ikke å diskutere ting jeg FØLER mer for og om, enn jeg har en fornuftig argumentasjonsrekke om.

Altså, valget. Jeg bor i en høyrekommune som fungerer så bra at jeg trodde jeg ville at Høyre skulle styre hele landet. Så begynte jeg å ta disse valgomatene. Den ene etter den andre, og med akkurat samme svar hver gang: KrF på førsteplass og FrP helt til slutt. Takk og pris for den sisteplassen, men førsteplassen forvirret meg litt.

Jeg kan faktisk ikke stemme på et parti som ikke synes at det er helt greit at jeg er homofil. For meg er ikke det å være homo noen big deal i det hele tatt og ikke noe jeg tenker på i hverdagen, men det er jo mange andre der ute som har det litt mer problematisk. Jeg tenker meg aldri om når noen spør om sivilstatus og andre ting der det er naturlig å nevne Konemor. At jeg får spørsmål om hvor gammel hun er – fordi folk tror det er dattera mi jeg snakker om, gir bare høy latter og løsner litt på snippen. Bare det at jeg faktisk kan si på en så naturlig måte at jeg er gift med ei jente – og forvente at ingen hever et øyebryn, er noe jeg burde tenke over av og til og være glad for. Frem til jeg ble født var det forbudt å være homofil i dette landet. Forbudt, eller? Å være seg selv? KrF er ikke så steil lenger som de var, men det ligger fortsatt og ulmer under der.

Høyre? Jeg føler ikke at de snakker til MEG. De snakker til andre med blå skjorter og stresskoffert.

Miljøpartiet De Grønne kom seilende inn fra sidelinja med et partiprogram som fikk meg til å få tårer i øynene av glede. For en fantastisk verden det vil bli med dem! Litt for fantastisk. Og så var det det der med legalisering av hasj. Jeg har ikke funnet ut om var sant eller ikke, men uansett. Jeg ble skeptisk og skrota dem. Ikke fant jeg ut hvem de ville leke med på Tinget heller.

Venstre. Grønn hverdag. Jeg vil gjerne være grønn, og jeg har alltid likt dette partiet – men så leste jeg et sted at de vil leke med KrF og Høyre så da blir det ikke noe av det heller.

Senterpartiet? Bondejenta i meg er litt på lag, tiaraen er usikker.

Sosialistisk Venstreparti? De stemte jeg på ved hvert skolevalg, men i det siste har jeg ikke hørt noe fra dem.

Rødt? Litt FOR rødt – selv om Moxnes er en kjekkas.

Arbeiderpartiet da, eller? Jeg? Som i flere år har sagt at jeg er allergisk mot Stoltenberg? Har jeg noen grunn til det, eller er det litt sånn som homofobe som er homo selv og ikke tør innrømme det? Jeg satte meg ned og tenkte. Hørte på alle de fornuftige vennene jeg har, leste hva folk skrev på nettet, diskuterte og konkluderte. Vi har det bra her i landet. JEG har det bra i dette landet.

Jeg betaler faktisk NRK-lisens med glede fordi det er NRK jeg stort sett ser og hører på. Jeg synes skatten min er helt ok. Jeg hisser meg ikke opp over bensinpriser, jeg er mer irritert på de som står i kø på bensinstasjonen og dytter i seg flere liter Coca-Cola og grillpølse hver dag. Jeg vil at de som ikke har det så bra, skal få det bedre – ikke at de som allerede har det fett som faen skal få det enda fetere. Jeg unner ikke de som sutrer og klager over innvandrere, bompenger og avgifter å få vilja si for at de skal kunne bruke pengene på seg selv istedet.

Jeg er en av gutta på gølvet. Jeg er arbeidskvinne og lønnsmottaker, jeg har ikke formue, jeg er blakk hver måned før lønna kommer, jeg er underlagt fastlegeorningen og NAV og alle andre instanser som er der for å ta vare på meg hvis jeg trenger det. Jeg er så forbannet priviligert som bor i Norge at jeg faktisk kan si at jeg ikke bryr meg så innmari mye om penger. Tenk det! Det er nesten galskap å kunne si!

Det jeg derimot bryr meg om, er de andre. Jeg bryr meg om at alle skal ha det like bra. Jeg vil at det fortsatt skal være sånn.

Og det morsomste (og mest barnslige) er at jo mer det snakkes om blå seier, jo rødere blir jeg.

GODT valg! Følg hjertet!

6 kommentarer om “Fru Valgets kval

  1. Helt uenig – du av alle burde stå på barrikadene for personlig valgfrihet, personlig frihet under ansvar og fornuftige rammebetingelser både for næringsliv og privatliv. Morna Jens, heldigvis!! Å stille krav til folk er BRA, vi trenger det.

    Liker

  2. Absolutt du kan bestemme selv – – «du av alle» er jo en skikkelig talsperson for det. Velge selv, ta ansvar, leve sitt eget liv. Valgfrihet for den enkelte til å leve livet sitt som man ønsker (innenfor de rammer og lover som må eksistere selvfølgelig). Akkurat de tingene du skriver om og brenner for til vanlig! Derfor «du av alle» 😉

    Mvh
    Anne (som glemte å skrive navnet sitt over – sorry)

    Liker

  3. Hei Anne – hyggelig med et navn! 😉

    Jeg kan tenke meg at det antagelig er mange som egentlig ikke har noen mening i det hele tatt, som velger AP – av ren trygghet, men det får bli opp til dem. Denne gangen var dette et riktig valg for meg og jeg lover deg, jeg skal ikke slutte å leve livet mitt som jeg ønsker, uansett hvem som sitter ved roret. 🙂

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s