Fru Hjemlengsel

Jeg fikk akutt hjemlengsel til Oppdal i dag tidlig. Grunnen var at jeg søkte opp #oppdal på Instagram og ble sittende å se på bilder. Med min fantasi kunne jeg kjenne den friske fjellufta og stillheten der jeg sto på Lysaker stasjon og ikke kunne høre på radio engang fordi det bråket sånn fra E18.

Jeg vet det går over. Jeg vet at gresset ikke er så mye grønnere der oppe (bokstavelig talt) og jeg vet at hvis jeg flytter dit vil jeg ønske meg tilbake til lille Askelien, soloppganger i Leangbukta og muligheten til å sykle ned til sjøen og bade når som helst. Jeg vet også (tror jeg) at jeg aldri vil få en sånn jobb som det jeg har nå med de mulighetene jeg har nå. Men så kommer det stadig tilbakevendende spørsmålet: Er det så nøye da? Er det ikke viktigere å være nær familie, fjell og vidder, gamle venner og føle at man har røtter et sted?

For og imot. Jeg elsker å bo der vi bor nå, jeg elsker huset,  bygda og de jeg kjenner. Jeg elsker jobben i Oslo, jeg kan til og med ta meg i å elske det litt å sitte på bussen om morgenen – men jeg elsker også alt jeg en gang hadde da jeg bodde der oppe i fjellbygda. Det er 21 år siden jeg flytta og sa at jeg aldri skulle bo der igjen. Likevel kan savnet komme som kastet over meg. Og når jeg ser at det skjer ting der – når jeg leser i avisa om samhold for skiheisen eller rovdyrjakt eller fårikållag, da ønsker jeg meg dit for å være en del av dette. Når jeg ser på Instagrambilder og inn i hytter og hus til folk jeg ikke kjenner men som jeg vet kjenner til og vet mer om bygda min enn det jeg gjør nå, da blir jeg både trist og litt misunnelig.

Jeg kan ikke være alle steder på en gang. Jeg kan ikke både bo på Oppdal og i Asker og samtidig drømme om å bli gammel i et lite hus i Stavern. Jeg får ikke tid til alt. Jeg er straks middelaldrende. Jeg må leve NÅ!

Jeg må bli flinkere til å reise oppover. Jeg må bli flinkere til å være der noen dager og bli drit lei av alt som ikke fungerer sånn som jeg vil eller er vant til at det skal fungere, til å fryse og forbanne sniktrekken, til å synes alt går så treigt, til å få mark av at det ikke skjer noe hvis man ikke er interessert i friluftsliv, til å fnyse i nesa over det tåpelige internspråket som jeg ikke skjønner noe av (i tri), bli sur fordi det ikke finnes mer enn en type lompe i butikken og til å ikke kunne kjøpe skikkelig bra sushi. Jeg må bli flinkere til å huske at det jeg har faktisk ER ganske ålreit.

Men så var det dette med samholdet da… og gleden av å tusle rundt på Auna og hilse på folk, gå på kjente stier i Gjevilvassdalen eller i Dindalen, være med å hente sauene på høsten, drikke kaffe av termos og tenke over livets mysterier mens lungene fylles av frisk luft og ørene får hvile.

Det skal neimen ikke være lett, men for at ikke hjemlengselen skal ta overhånd må jeg sporenstreks ta noen grep:  Jeg må involvere meg mer i alt som skjer i Asker. Jeg må ta bygda til meg, bli en del av lokalsamfunnet, engasjere meg og bli med der i stedet for på andre siden av Dovrefjell. Hadde jeg jobbet i Asker eller hatt barn hadde jeg kjent alle – sånn er det ikke og det må jeg gjøre noe med!

Seniorkorps? Kulturhusets venner? Lions? Sangkor? Bondekvinnelaget? En av disse?  Det er jo uendelige foreninger jeg kan melde meg inn i?

Høstens prosjekt er herved bestemt. Jeg skal bli engasjert!

(Følg med – det kommer snart en blogg om for eller mot ditt eller datt, noe som ender i at jeg blir sittende på stedet hvil, strikke luer og være fornøyd med det. )

Det er det der med at gresset faktisk er grønnest der du vanner det.

En kommentar om “Fru Hjemlengsel

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s