Fordømt Fordømmende

Min kollega Lene har skrevet masteroppgave om hvordan vi dømmer jenter som legger ut bilder av seg selv på Internett. I går ble oppgaven publisert på Masterbloggen og jeg synes det er interessant lesing. Vi er jo veldig flinke til å dømme hverandre vi damer, enten vi er i barneskolealder, fjortiser, i tjueåra, i tredveåra, er førtiser, femti, seksti, sytti… ja når slutter vi egentlig? Jeg kjenner damer på 80 som snakker nedsettende om andre åttiåringer… vil det si at vi aldri noen gang slutter å dømme hverandre? Er det å prate dritt om andre jenter noe som er medfødt eller er det noe vi bare lærer oss etter hvert som vi vokser og misunnelse og sjalusi kommer krypende og tar plass i oss?

Jeg er verdensmester selv jeg, til å dømme. Jeg dømmer andre jenter, damer, kvinner, gæmliser, a-kjendiser, b-kjendiser, wannabekjendiser, kjente, ukjente, bloggere, instagrammere, twittrere, facebookvenner, bekjente – jeg dømmer til og med gutter, tenke seg til.

 Jeg tar meg i det hver gang jeg sier noe som ikke begynner med rosa forbokstav. Jeg vet det er veldig lite sjarmerende og at det gir meg dårlige karmapoeng, og jeg øver meg på å ikke være en som snakker nedsettende om andre. Men det er pokker meg vanskelig! Det er jo ikke sånn at jeg snakker dritt om folk hele tiden, bevare meg vel, jeg har da andre ting å prate om – men det er så INNMARI fort gjort å si «gudbedre, den buksa satt stygt du», eller «hun har lagt på seg litt?», eller «herregud, hvorfor tror HUN at hu er noe?» Og hva i alle dager gjør det MEG til da, å si sånt om andre? Og hva har det å si at den buksa satt stygt? Det var da fader ikke min bukse eller min rumpe!
Ettersom jeg tydeligvis er i skrifteboksen innrømmer jeg at jeg både har skrevet og snakket nedsettende om andre bloggere. Bloggere som jeg ikke kjente da jeg slengte med leppa men som jeg – etter hvert som jeg har vokst selv i både fornuft og følelser, satt janteloven til side OG forstått at alt man skriver på nett for alltid vil ligge der, har fått et helt annet inntrykk av. Jeg har kritisert for eksempel Trine Grung og Fotballfrue. Jeg har kritisert og MENT noe om dem – helt uten å kjenne dem. Ikke det at jeg kjenner dem nå, for det gjør jeg absolutt ikke, men jeg har tatt meg tid til å LESE det de skriver og bli kjent med dem gjennom ordene og bildene i stedet for å forhåndsdømme eller bli irritert. Jeg har latt være å lese dritt som andre skriver om dem og jeg har latt være å hisse meg over ting jeg kanskje ikke er helt enig i. Jeg har tatt av meg jantelovenbrillene og tatt på de som har sidesyn.
Og hva har det gjort? Jo, det skal jeg si deg: Nå tar jeg meg i å forsvare dem når noen sier noe sleivkjefta!
Om jeg har blitt Moder Teresa? Aldri i verden. 

Jeg er fortsatt litt for kjapp til å dømme andre, jeg leser fortsatt ting der ute som gjør meg temperert og gir meg lyst til å nikke ned skjermen, selvsagt synes jeg pene damer som eksponerer seg selv er irriterende, selvsagt ler jeg hånlig inni meg av jenter som skriver teite ting, selvsagt synes jeg damer som poserer foran speilet er selvdiggere og selvsagt poserer jeg selv også men jeg tenker jo ikke slike tanker om meg selv – jeg gjør det jo bare for moro skyld! (Oh the irony.) Hva vet vel jeg om de andre gjør det for moro skyld? Har jeg spurt dem? Kanskje de er like trendy ironisk og liksom ikke selvopptatt som meg selv? Kanskje de trenger en liten «like-boost» fordi de har en dårlig dag? Kanskje de savner at noen bryr seg og at det er derfor de gjør det? Kanskje de skriver teite ting med vilje for at fordømmende kjerringer som meg skal ha noe å hisse seg opp over? 

Jeg har min egen kjedelige hårfarge og jeg har BH som klemmer inn i stedet for å løfte opp, men det er neimen ingen unnskyldning: 
Jeg er ikke bedre enn noen andre!

Og er det ikke egentlig sånn at det som plager deg hos andre er egenskaper du selv vet du er innehaver av? 

Wakeupcall, fru Perez. Ta deg en bolle. 

9 kommentarer om “Fordømt Fordømmende

  1. Jeg sendte deg en mail men kan jo like godt legge svaret mitt her:

    Du vet det , jeg har levd en god del av livet i en «offentlig» rolle og er vant til meninger om meg. Med årene har jeg lært å drite i det og være meg selv, på godt og vondt. Noen digger, andre ikke. Jeg vet jo selv at jeg er mye mer enn hva Twitter, blogg, facebook viser…..der spiller jeg en rolle som er tuftet på deler av min personlighet, helt klart. Jeg er ekte og gir mye av meg selv.

    Det at andre har tatt seg tid til å se bak fasaden og lete etter mer gjør at jeg blir rørt, glad og stolt. Da har du sett den Trine som jeg egentlig skulle ønske jeg turde å være i alle settinger…..men det er ikke alltid lett når en har den «offentlige» biten ved sin side. Men tusen takk for at du gjorde det og ikke minst skrev om det. Setter stor pris på det! Det skal du vite….det varmer. Virkelig!

    Ha en deilig dag, min ble akkurat mye bedre! takk

    Liker

  2. Å jada, jeg dømmer andre jeg også, ikke kun jenter forresten. På den annen side er jeg blitt flinkere til å gi komplimenter og klemmer, si direkte til mennesker at de gir meg positiv energi osv, så da føler jeg at jeg nesten kommer på plussiden….nesten.

    Ha en strålende helg, kjære deg.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s