Da jeg  gikk på barneskolen begynte jeg på notekurs for å bli med i Juniorkorpset. Jeg lærte noter og jeg pugga fælt, og da den dagen kom hvor vi skulle velge musikkinstrument og jeg fikk beskjed om at det ikke var plass til meg sammen med drillpikene, sluttet jeg. Jeg skulle vel ikke spille instrument! Jeg skulle drille!

Jeg burde jo skjønt den skeive tegninga allerede den gangen. Jeg gikk i 17.maitoget hvert år men spaserte ikke pent og pyntelig hele veien, jeg tok rett som det var en liten spurt frem for å se på drillpikene i miniskjørt, korpsjakker og høye hvite støvletter. Spesielt så jeg på tamburmajoren som het Elin og hadde verdens flotteste lange, lyse hår. (Beklager sjokket Elin – om du leser dette, men du var altså hovedårsaken til drillpikefasinasjonen min.) 

Jeg skulle absolutt blitt drillpike. Jeg drilla med alt jeg kom over av stokker og pinner og skistaver. Jeg driller forresten fortsatt med paraplyen.

Da jeg i dag tidlig tok på meg dette plissèskjørtet som jeg en gang kjøpte men aldri har brukt, kom følelsen over meg igjen, og jeg fikk lyst til å marsjere langs perrongen mens jeg ventet på bussen. Det holdt sikkert med at jeg tok bilder av meg selv, det var nok av folk som hevet et øyebryn. 

Drillpike assa. 

Finnes det noe seniorkorps?