Fru Perez og de indre demonene

Det har seg sånn at jeg faktisk er verdensmester i prestasjonsangst. 
Det er kanskje vanskelig å tro for dere som kjenner meg, jeg er jo flinkere til å skravle enn til å holde kjeft og jeg oppfattes vel ikke akkurat som sjenert – men dette er faktisk noe jeg jobber litt med med hver dag. Jeg har så fnatt for å si noe høyt til flere enn to personer på en gang, at det er rett før jeg både kaster opp og verre ting hvis jeg vet jeg må i ilden. Ikke sånn å forstå at jeg ikke tør reise meg opp og si takk for mat eller fortelle en vits når jeg er blant gode venner og familie, det er når det kommer til det PROFESJONELLE livet at jeg er helt på trynet. 
Jeg forstår ikke hvor det kommer fra. Da jeg gikk på barneskolen, fløy hånda mi opp både titt og ofte og jeg spurte gjerne om å få synge en sang jeg hadde lært meg. Jeg hadde også veldig gladelig hovedrollen i juleskuespillet og på sommeravslutningen. På ett eller annet tidspunkt må noe ha skjedd, for nå er jeg helt ødelagt hvis jeg vet jeg må reise meg for å si noe. På et eller annet tidspunkt forsvant selvtilliten på noen områder.
For en tid tilbake spurte noen kolleger om jeg kunne holde et lite kurs for dem i sosiale medier. Jeg tenkte som så at «Joda, jeg kan ta med dere tre inn på et møterom og sitte sammen med dere og vise hvordan og hvorfor» men så fikk flere snusen i dette og plutselig ble jeg spurt om å ha et foredrag for hele gjengen. 40 stykker. 40 smarte og oppegående mennesker. Om jeg sa jublende JA? Ikke snakk om. Jeg gikk på do og hyperventilerte litt. Og så kom jeg tilbake og så at jeg skulle tenke på det. Jeg tenkte. Og jeg hadde litt lyst, men så turte jeg ikke. Så  jeg sa nei. 
Plutselig en dag (det må ha vært en god en) fant jeg ut at jeg jo kunne DELE opp disse sosiale mediene i flere bolker! Jeg kunne lage en presentasjon om Instagram, en om Twitter, en om Facebook, en om LinkedIn og ikke ta alt på en gang – og da ble alt plutselig litt lettere å hanskes med. Tror du ikke jeg tok mot til meg og sa JA JEG GJØR DET LIKEVEL!? 
Jeg vet. Det er bare å ta av seg hatten.
Selvsagt gruet jeg meg. Selvsagt måtte jeg på do og tenke over saken, opptil flere ganger. Selvsagt var jeg sikker på at dette kom til å gå helt bra – jeg KAN jo dette, samtidig som jeg var sikker på at jeg kom til å dø på scenen. Jeg benyttet meg av noen av de kloke hodene jeg kjenner der ute og både superflinke Astrid VU i Valen-Utvik og superflinke Frøken Plosiv aka Ingvild Moen i Resonate ga meg tilbakemeldinger på presentasjonen. Disse tilbakemeldingene var gull verd. De var så gull verd at jeg fikk lyst til å lage flere presentasjoner med en gang, bare for å få fantastiske tilbakemeldinger fra folk som har peiling! 
Jeg gjennomførte. Jeg dåna inni meg både en og to ganger, jeg fniste sikkert og stokket ordene, og jeg ble tørr i munnen, men jeg gjennomførte. Jeg svarte på spørsmål, jeg pekte og forklarte og snakket meg varm om Instagram. Og så fikk jeg applaus. Og klapp på skuldra. Og takk. Og klem. Og fine ord. 
Om jeg ble høy på meg selv? Ja! Jeg ble så høy på meg selv at om noen hadde spurt om jeg ville ta en reprise, hadde jeg sagt ja uten å tenke meg om. 
At jeg fikk migrene dagen etter fordi skuldrene lå under ørene og senene i nakken kunne brukes til å spille kontrabass med, er det ingen som bryr seg om. Jeg har tross alt vært migrenefri i to måneder pga akupunkturbehandlinger, så når jeg først skulle få det var det greit at det var for en ordentlig sak.  

I dag fikk jeg de nye visittkortene mine. 
Jobben min har fått ny visuell identitet, og jeg har vært så heldig å få være med på hele den prosessen. I forbindelse med at vi fornyet oss og for å virkelig leve ut vår payoff «Make a difference», fant vi ut at alle ansatte skulle få bestemme selv hva de ville ha på baksiden av visittkortet sitt. 
Sett i lys av min eksepsjonelle evne til selvpåført stress (og andre ubrukelige evner): Baksiden beskriver meg ganske godt. Jeg er ikke rar. (Jeg er ikke så veldig rar i alle fall.) Jeg er bare litt annerledes. Annerledes er bra det, er det ikke? Ja? 
Det som i alle fall er bra, er at jeg nå har tatt seriøst tak i mine indre demoner og kjenner at jeg ikke kommer til å gå like mange runder neste gang jeg blir spurt om å snakke om noe jeg KAN noe om. 
Prestasjonsangst, du liksom. Føkk it. 

  
Fortsatt høy, fire dager etter. 


PS! Jeg har lånt bildet fra en vietnamesisk jente som heter Minnie og dessverre har signaturen hennes falt ut  på kortet, men jeg HAR spurt henne om å få lov til å låne det. Jeg fikk aldri noe svar, men nå vet i alle fall DU at det er hun som er kunstneren og ikke jeg. Æres den som æres bør.

3 kommentarer om “Fru Perez og de indre demonene

  1. Du skal være superstolt av deg selv! For det er virkelig en prestasjon å si ja til å gjøre noe man synes er skummelt, og når man i tillegg høster skryt, lovord, klapp og klem, ja da vet du at du har gjort det bra! Jeg kunne faktisk tenke meg å høre deg med den presentasjonen selv 🙂
    Stor gratulasjonsklem for vel gjennomført!

    Liker

  2. Og som ivrig tilhører, kan jeg herved bekrefte at du gjorde «ein knakandes gode jobb» med presentasjonen. Jeg heier på deg :-). Det vet du. Og nå lurer jeg på om ikke du burde skrive bloggen vår også… Og om ikke du burde skrive om prosjekt nye nettsider for Itera. Jeg lufter det for flere på huset. Du er kanonflink. Så det så!!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s