Fru Tuppelure



Da jeg møtte Konemor så jeg ut som på det minste bildet.  Det var sommer og sol, jeg hadde akkurat blitt sikker på hvilken fot jeg sto på når det gjaldt jenter og gutter og hvem av dem jeg likte best, og jeg trippet søkende rundt i Oslos homsemiljø med miniskjørt og hønekam. 
Det er jo ikke uten grunn at mange som er på vei ut av skapet endrer stil. Det er ikke enkelt å finne «likesinnede» sånn ut av det blå, så at noen får den berømmelige lesbesveisen og begynner å gå i andre klær, forstår jeg faktisk. Slike ting gjelder jo ikke bare homomiljøet, det gjelder veldig mange andre miljøer også. Vil man møte folk med samme interesse, er det en enkel måte å gjøre det på å endre litt på utseende. Det er lettere å passe inn. Det er lettere å se det på hverandre. Det er lettere å komme i snakk på steder der likesinnede samles. Det er lettere å sjekke opp noen uten å få en øl i ansiktet. Kort sagt, det er ikke helt bak mål og prøve å passe inn når man er på leting etter seg selv. 
Hønekammen var i utgangspunktet ikke et resultat av at jeg hadde funnet ut at jeg likte jenter best og dermed trengte et «tegn» som kunne vise andre jenter at jeg var på deres lag, det var rett og slett en kreativ frisør som hadde fått frie tøyler tilfeldigvis på riktig tidspunkt. Det hjalp selvsagt på draget på damene å se sånn ut på håret, det skjønte jeg jo etter hvert og jeg skjønte også at jeg plutselig ble sett på med andre øyne på grunn av sveisen – og ikke bare av lesbiske. Jeg ble ikke spesielt sjarmert når voksne forsmådde menn plutselig kalte meg helvetes flatbanker istedet for de vanlige innsmigrende  pene ordene, men for all del. Noen kameler må man vel bare svelge på sin vei. 
Jeg hadde nok møtt kona mi uten å se sånn ut på håret, men for meg som ikke kjente noen homofile var det en liten gratisbillett inn i miljøet. Jeg tok mot til meg og begynte å gå ut på Oslos skeive utesteder istedet for på Horgans og plutselig ble jeg kjent igjen som Tuppelure på grunn av profilbildet mitt på homonettstedet Gaysir. Nå sier jeg ikke at alle som er på vei ut av skapet må klippe seg og gå på byen for å møte kvinnen i sitt liv, for all del – dette er MIN historie. Jeg fikk venner og jeg fikk kjærester. Jeg fikk smake på fordommene og jeg fikk gitt fingeren til dem.  
I dag sto Konemor og fikla med klippemaskinen vi bruker på Børre. «Sikker på at jeg ikke skal klippe deg?» sa hun – og som sagt så gjort. Hun får som regel ikke røre håret mitt, skal jeg se forjævlig ut så vil jeg ha ansvaret selv, men i dag var det greit. Resultatet ser du på det store bildet. Fruen har fått hønekam igjen, om enn litt moderert fra utgaven i 2003. 
Og like sikkert som at sola står opp hver dag, kom den første kommentaren: «Du ser ut som ei lesbe.»
Det er rart med det. Etter ti år og hårsveiser, lengder og farger i alle varianter, godt gift, fortsatt meg selv og fortsatt i miniskjørt – klipp det kort ved ørene, klin inn litt Crude Clay på toppen og VIPS så er man satt i bås igjen, enten man har behov for det eller ikke. 
Klukk – klukk, sier jeg bare.

En kommentar om “Fru Tuppelure

  1. Hehe, rart det der…

    Jeg bedriver også selvklipp (les: tvinger datter til å klippe), men med naturlige krøller kan det fort gå galt. Litt for kort, og bestemorpermanenten sitter der med én gang! ;o)

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s