Vi satt som så mange andre og så på glimt fra sirkuset på Fornebu i går og rødmet litt på småpikenes vegne når de hyla som verst. Hyla så man skulle tro at alle deres nærmeste ble eliminert fra jordens overflate. Hyla så en skulle tro det holdt på å rable for dem. «Skal tro hva de sier når de ser dette klippet om 15 år?» sa jeg – snusfornuftig og lettere arrogant. Og så begynte jeg å tenke litt på dumme ting jeg selv har gjort i ungdomsgalskapens rus.
Som da Drama var populære og jeg tapetserte veggene med plakater, skrev kjærlighetsbrev til en av gutta, skrev navnet hans i alle skolebøker, på pennalet og på ryggsekken – og trodde seriøst at det gjorde noen forskjell og at han på en eller annen måte visste hvem jeg var. Jeg fikk svar på brevet forresten, fra en eller annen sekretær. «XXX får som du skjønner mange brev og har ikke mulighet til å svare på alle. Han ba meg si at han setter pris på dine fine ord men han kan dessverre ikke bli kjæresten din. Ha en god dag.» Jeg var strålende fornøyd jeg! Jeg hadde tross alt fått svar! Hundre år senere spiste jeg middag med han jeg sendte kjærlighetsbrev til, og jeg kjente at jeg ikke akkurat angret på at jeg ikke fikk noe annet svar enn akkurat det jeg fikk den gangen.
Som på 80-tallet, da DumDum Boys spilte i samfunnshuset på Oppdal og vi hang over scenekanten, hyla og gråt og hadde lyst til å ta livet av de jentene som vi dagen etter hørte hadde vært så heldig å få bli med på nachpiel.
Som da jeg var på konsert med Return og fikk autografen til trommisen på brystkassa og ikke kunne være med i svømmetimene på flere uker etterpå.
Som da jeg var på fest med Marius Müller og tryna foran scena da han smilte til meg.
Som da Take That rullet over sjermen, jeg oppdaget Robbie Williams og satt limt foran tv`n med fjernkontrollen og så på ham i timesvis i slow motion, samt rammet inn et bilde av ham over senga.
Som da Samantha Fox var som hottest og hang på en plakat i taket over senga mi med brystene struttende til alle kanter.
Som da jeg ville farge håret rosa, fordi Boy George hadde det.
Som da Carola smilte til meg på gata i Göteborg og jeg med knappest mulig margin greide å ikke gå rett i en lyktestolpe.
Som da jeg gikk kledd som Madonna.
Som da jeg for noen måneder siden var på Susanne Sundfør og satt og grein under hele konserten fordi jeg synes hun synger så vakkert.
Jeg vet ikke jeg. Jeg hadde antagelig vært akkurat som de jentene jeg så på tv i går. Kanskje til og med i den mer ekstreme delen av hysterisk.
Jeg tenker at jeg har godt av å bli påminnet om at jeg en gang har vært kalv.
– og at det faktisk ikke er så dumt å ha blitt ei ku.
Fru Perez Personlig 
Jeg er glad jeg ikke er 15 år idag. Jeg hadde nok vært i den hysteriske skalaen selv. Jeg HAR en hysterisk en her hjemme. Det er litt slitsomt for alle. Men mest artig. Hun er ikke Bieber-fan. Hun er One Direction-hysterisk. Og jeg har lovet å reise med henne til Japan for konsert i november. Jeg må se med egne øyne hva det handler om nå til dags. Det er uansett deilig å ha blitt ku.
LikerLiker
Jeg har visst bare alltid vært ku, jeg… Aldri forstått meg på slikt hysteri, men jeg skjønner at det er jeg som har gått glipp av noe 😉
LikerLiker
Eg skjønner jo ikkje kva dei ser i JB og musikken, men eg skjønner gleden og forventningen.
Det er ikkje mange år sidan eg sto 6 timar i kø for å kome lengst mogleg fram på Rolling Stones konsert. Og vi hadde det artig. Eg hadde glatt betalt 3000 for ein billett, og nokre RS effektar har eg også. 🙂
Kjempebra innlegg!
LikerLiker
Utrolig morsomt – og svært gjenkjennelig 🙂
Klem fra en ku som også har vært kalv… Herlig metafor du!
LikerLiker
Åh, Drama! Var så forelska at jeg hadde vondt! Tenk nå, a! Jentene kan følge Justin direkte! På instagram, twitter! Det var noe annet i våre dager, ja, der vi skrev fanbrev og aldri fikk svar…
LikerLiker
Jeg hadde faktisk hatt lyst til å oppleve galskapen på Fornebu nå, bare for å prøv og forstå hva som gjør det så ellevilt. Det var galskap da vi digga Drama også, men ikke i nærheten av sånn som det er nå. Hadde vi hatt sosiale medier den gangen, hadde nok verken Gækki eller Muffe fått fred 😉
Lykke til på konsert! Bare det å være på konsert i Japan høres jo helt fantastisk ut! 🙂
LikerLiker
Haha, har du aldri vært forelska i ei popstjerne? Ikke en lokal helt engang? :))
LikerLiker
Jeg tar meg i å nynne på låtene hans – uten å vite at det ER hans låter, så jeg synes tydeligvis at de er fengende 😉
Takk! :))
LikerLiker
Så bra å høre at jeg ikke er den eneste! :))
Stor klem! 🙂
LikerLiker
Jeg også, jeg var heeeeelt på tuppa. Og var nok litt forelska i alle – etter tur, selv om det var de to på bildet over her som var de største hjerteknuserne 😉
LikerLiker
Fantastisk! jeg var ikke helt på Drama/New Drama/Creation, men det var noen helter ja…Og inspirasjonskilder…Og fester på lokalet hvor vi hang rundt scenekanten.
LikerLiker
Ha ha ha, jeg hadde noen bandnavn på skinnsekken, men var aldri SÅ tullete. De Bieber-greiene er fascinerende, absolutt hysteri.
LikerLiker