Fru Pauseknapp

Jeg er alt for dårlig til å ta pauser i hverdagen. Til å koble ut, puste med magen og være utilgjengelig. Jeg VET at jeg må bli flinkere til dette, men likevel husker jeg det aldri før det er litt for sent. Jeg har jo begynt å gå til akupunktør (for migrene), og selv om jeg ikke kan merke noe sensasjonelt etter å ha blitt stukket tre mandager på rad, så er det faktisk noe annet som hjelper: Det å ta seg tid til å sette seg ned å svare på spørsmål om seg selv – som fordrer at man må kjenne litt etter. 
Ved å kjenne litt etter har jeg oppdaget at det jeg tror er et normalt fru Perez-nivå, faktisk ligger langt over grensa for hva som kan kalles normalt. Jeg er rett og slett så vant til å være på høygir at jeg ikke kjenner det lenger. Jeg merker jo at jeg sover over madrassen, har mye migrene og er svimmel til tider, men så er det der med selvinnsikt da. Alt dette betyr vel ikke noe? Er det ikke sånn det skal være?  
Jeg har rett og slett (aku)punktert. 
På tide å stikke fingeren i jorda igjen. På tide å bli flinkere til å ta hjemmekontor og få ro til å gjøre noe ordentlig ferdig, få ryddet i innboksen, få tenkt gjennom ting, få fulgt opp prosjektene ett og ett, få tatt igjen litt tid. Få kommet litt ovenpå igjen. Få litt fred. Få litt hjelp av Børre til å sortere. Få lakket neglene mens jeg glor ut vinduet med kublikk mens de tørker. 
Jeg elsker å jobbe i åpent landskap, men 40 timer i uka, sittende i sentrum og med folk, telefoner, spørsmål og arbeidsoppgaver rundt på alle kanter, gjør noe med aktivitetsnivået i hodet. Det greier ikke roe seg ned når dagen er omme. 
I dag tidlig ble jeg vekket av en smilende Konemor som ba meg bli med ut på stua. Der sto det en kamerat utenfor vinduet og spiste av knekkebrødene og kapteinkjeksene jeg la ut i går kveld. Å se på disse vakre firbente tusle rund i hagen sammen med et yrende fugleliv, er faktisk balsam for sjela. Jeg blir på gråten hver gang jeg ser dem, de er så vare og skjøre og fine og gjør meg helt varm i hjertet. 

Lange turer med Børre i marssol, muselort og tistel på skarasnø – verdens poesidag kom rett inn i synsfeltet mitt. 
En pauseknapp er fint. Den skulle bare vært litt bedre tilgjengelig og jeg burde være litt flinkere til å huske at den finnes. Jeg burde male den knall rød og blinkende. 
Nå ligger Børre og sover under stolen min. Rådyret har lagt seg oppå en haug med kvist utenfor huset og ligger og gumler på ett eller annet og sola skinner inn vinduer med merker av en snute og små barnehender.
It`s all good. Og snart er det påskeferie. 

3 kommentarer om “Fru Pauseknapp

  1. Å så nydelig med rådyr i hagen, ikke rart du stirrer med kublikk…..Men titt litt ned på neglene om det er du som lakker dem selv…

    Lurt med pauseknapp og det er et stort steg i riktig retning når du har erkjent at det er sånn det er. 🙂

    Liker

  2. Seff er det jeg som lakker dem, jeg har jo kjøpestopp 😉

    Jeg burde være flinkere til å finne knappen, men nå har jeg trykket på den stooore røde to ganger, så nå må jeg vel ha lært. Håper jeg.

    Klem! 🙂

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s