Fru Festbrems ♥

Jeg tror ikke at jeg hadde trodd at jeg kom til å bli like glad i Børre som jeg var i Pelle. Eller, selvsagt visste jeg at jeg kom til å bli GLAD i ham – ellers hadde vi jo aldri hentet ham og integrert ham i det Perezke hjem, men at jeg skulle bli så glad i ham at jeg nesten ikke tenker på Pelle lenger – DET hadde jeg ikke trodd. I alle fall ikke for fem måneder siden.  
Joda, jeg tenker på Pellemann. Jeg har jo så mange bilder av ham over alt at noe annet er umulig, men jeg gråter ikke om kveldene lenger og jeg får ikke anfall av savn som gjør at jeg blir helt satt ut. Tiden har gått så fort siden vi tok den tunge avgjørelsen at han skulle få slippe et liv med smerter og medisin. Og tiden har gått like fort siden oktober da vi dro til Kvinlog for å hente Børre. Noen ganger går det litt over i hverandre. En forsvant, en ny dukket opp og gleden over den firbentes tilstedeværelse er like stor enten det er den ene eller den andre. Det var selvsagt noe spesielt med Pelle, han kjente jeg fra han var bitteliten – men det er jammen meg noe spesielt med Børre også. Han er en utrolig fin liten hund. 
Jeg blir av og til litt lei av å måtte hjem til ham hver dag istedet for å bli med på noe implusivt etter jobb, men jeg blir nok mer lei av at jeg tror at folk ikke har helt forståelsen for det at jeg har en forpliktelse. At jeg faktisk MÅ hjem og slippe ham ut, gi ham mat og tur og oppmerksomhet. At jeg må løpe til bussen for å komme meg fort hjem fordi han har vært alene i mange timer. At Konemor har en annen arbeidstid enn meg og ofte kommer sent hjem, noe som gjør at jeg må skyndte meg. Hadde Børre vært et barn hadde jo ingen løftet på et øyelokk over slike selvsagte ting og det hadde ikke vært behov for å rettferdiggjøre valgene, men selv om han langt i fra er barnet vårt (fordi han ER en hund) så er han et levende vesen som trenger omsorg og kjærlighet for å ha det bra. Han trenger meg! 
Og selv om jeg av og til blir litt lei av å måtte skyndte meg, så er faktisk greia den – helt ærlig,  at jeg GLEDER meg til å komme hjem til ham – HVER dag! Akkurat som jeg fortsatt, etter ti år, gleder meg til å komme hjem til kona. Eller at hun skal komme hjem til meg. At vi koser oss i hverandres selskap hver eneste kveld. At jeg får tårer i øynene når Børre kommer og krafser på armen min og vil opp i fanget. Og når jeg tenker disse dumme tankene om at folk synes jeg er satt og kjedelig og lite fleksibel, prøver jeg heller å overdøve den med tanken på hvor fantastisk HELDIG jeg er som faktisk gleder meg til å komme hjem til noen! 
Det er jo nemlig ikke alle som gleder seg til å komme hjem. Eller som har noen å komme hjem til. Som har en familie. Som liker å være hjemme. Jeg har alt dette, og det skal verken jeg eller andre glemme viktigheten av. 
Da får det heller være at jeg får en slengkommentar om at jeg er en festbrems. JEG er strålende fornøyd med den måten jeg lever livet mitt på, jeg! Jeg har selv valgt det og jeg synes det er et av de beste valgene jeg har tatt Jeg er 40 år, jeg har absolutt hatt min del av utagerende festligheter, uansvarlige og impulsive handlinger, armer og bein, fart og spenning – og jeg synes det er fantastisk deilig å endelig ha en trygg og rolig havn å komme hjem til hver dag. Jeg synes det er deilig å ofte ha mer lyst til å være hjemme enn å gå på byen. Til å spise impulsive middager, til å besøke naboen, til å dra på hytteturer, til å gå lange turer med Børre, til å reise og besøke familien, til å ikke gjøre NOE ei hel helg. Jeg synes det er godt å ha lyst til å være her i Asker. Jeg synes det er nydelig at jeg har muligheten til å ta mine egne valg, hvor kjedelige de enn må virke i andres øyne. 
Det er min prioritering.   
Det er mitt liv. 
(Og bare for å ha sagt det – og jeg er ikke bitter, jeg er LANGT i fra bitter: Jeg er absolutt ingen festbrems.)

6 kommentarer om “Fru Festbrems ♥

  1. Når man er midt i et hundeliv, er det vanskelig å se for seg at det går an å bli like glad i en annen hund. Det er nå 4 1/2 år siden Arkas fikk sovne inn, og fremdeles savner jeg han så jeg får fysisk vondt, men jeg har savnet pappa på samme måte i snart 30 år, så jeg tror aldri det går bort.
    Jeg har aldri forstått hvorfor det blir sett på som feil å ikke kunne bli med på noe etter jobb. Vi velger alle hvordan vi skal leve livet vårt, og om det er mer viktig å komme seg hjem fordi man trives der enn å sette seg på en pub eller en kafé, ja så får man godta det. På samme måte som at man også godtar det motsatte. Kos deg med konemor og Børre, du 🙂
    Klem!

    Liker

  2. Livet har nå sine faser, og jeg tror vi skal være glade for at partydronning-fasen ikke varer evig. Da ville vi vært veldig, veldig slitne! Jeg blir veldig glad for å høre at det går så godt med dere og Børre.

    Liker

  3. Festbrems? So what?
    Kompliment spør du meg..
    Skogen og veiene her min festplass, og med min mann og mine to hunder, så er jeg i det beste selskap!!
    Kos deg med lille Børresen!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s