Hverdagslydighet del 4

Det var nære på at det ikke ble noe innlegg i dag, gitt. Jeg fikk meg nemlig ny snøskuffe i går og etter å ha neglisjert snøen siden den kom i fjor, kan man si at det var en del å ta tak i. Vi har bare laget en sti gjennom mengdene vi. Enkelt og lettvint. Det skal jo smelte en gang likevel? Ettersom det kommer like mye snø ellers rundt oss også, har det blitt litt dårlig plass for gjestene våre som har parkert i gata  i hele vinter, og jeg måtte krype til korset og rydde plass der det skal være plass. Det som er enda ett av disse små tegnene på at jeg ikke er helt som andre barn, er at jeg har gledet meg i hele dag til å komme meg hjem for å PRØVE denne (helt ordinære) snøskuffa! Det var forresten ikke noe å glede seg til når alt kom til alt. Eller, jo det var moro i ca tre minutter. Og jeg hadde tross alt noe å se frem til i hele dag. 
En annen som synes det var veldig moro at jeg skulle måke snø, var Børre. «Hurraaa, leke i hagen!» tenkte nok han og susa rundt som en ojoj, gravde etter mus og herja i snøen. Plutselig var det mistenkelig stille. Lenge. Jeg tenkte som så at han sto bak hjørnet og snusa på ett eller annet, men da jeg ikke fikk noe svar da jeg ropte, måtte jeg (med tungt arbeidshjerte) sette fra meg snøskuffa og gå ned til huset. Jeg så at tauet forsvant under terrassen, bøyde meg ned og titta under. DA var det en under der som ble glad! «Hallo din dust, jeg sitter fast, har du ikke forstått at det er derfor jeg ikke har sagt et pip på lenge!» Skravla begynte å gå, jeg prøvde å hale ham ut men han satt bom fast, han hyla og jeg tror muligens hele nabolaget hørte hvilken dårlig hundemor jeg er som kunne la dette skje. Jeg så for meg brannvesen og andre hverdagshelter jeg måtte ringe for å bryte opp gulvet på terrassen, men så hentet jeg lommelykt og godbit og tok en ny titt under der og ved hjelp av kløkt og list og en MEGET samarbeidsvillig Børre, fikk vi lurt ham ut. Full av jord og støv og med et blikk jeg tydet til «Jeg har ikke tenkt meg under DER igjen på ei stund!».
Han har lært mye på de fire gangene vi har vært på kurs. Han samarbeider på en helt annen måte enn han gjorde i starten, da han var nesten umulig å kommunisere med. Eller.. nå overdriver jeg litt. Jeg var ærlig talt ganske oppgitt da vi var ferdig på kurs i går. I går var nemlig en av de dagene da ALL lukt på gulvet var MYE mer interessant enn meg, de andre hundene og godbitene. Vi var helt utslitt begge to da vi var ferdig, men uansett hvor utslitt og lei vi begge var så hadde vi også fått til NOE. Han er nemlig veldig flink til å komme når jeg roper, til ikke å bli distrahert av de andre hundene (eller trenerne) når vi skal sitte pent og bli, han er flink til å ligge og bli på teppet sitt, til å virkelig SE meg når han konsentrerer seg – men å gå pent i bånd, DER har vi en jobb å gjøre. 
Vi fikk i hjemmelekse å øve på det – å gå fint i slapt bånd, med kontakt oss to i mellom. Det vil si: Han skal ikke gå foran meg, ikke gå med snuta i bakken og ikke være opptatt av alt annet rundt. Hver gang han gjør en av disse tingene skal jeg snu å gå motsatt vei, og på den tiden vi trente i går, fikk jeg ikke gjort annet enn å gå frem og tilbake på den samme meteren hele tiden. Leksa er å se hvor langt vi kommer på fire minutter, og ut i fra gårsdagens erfaring og hverdagserfaringen  kommer ikke vi til å komme oss opp til postkassa en gang før de fire minuttene har gått. 
Men gir vi oss? Ikke pokker. Vi skal komme glade tilbake på kurs neste tirsdag og fortelle at vi kom oss  langt bort i gata før de fire minuttene var over. Og godbitene? Som den dårlige husmor jeg er, har jeg ikke fått laget verken hjemmelagede leverbiter, blodpølsebiter, kyllingbiter eller andre biter, men jeg i går tok jeg med flere forskjellige godistyper og da rakk han ikke å bli lei av det jeg hadde med. Schmackos var en hit igjen i går, men for et matvrak som han tross alt er, er alt godt på tom mage – i alle fall til han blir lei av både meg og kommandoene mine. 
Nå ligger han forøvrig OPPÅ meg og pc`n for å varme seg etter at jeg måtte dusje av ham støv og jord og en million snøballer fra lekingen ute og verdens beste er han jo, uansett om jeg i går i to sekunder hadde lyst til å adoptere ham bort (det var antagelig gjensidig når jeg tenker meg om). Det går fort over, han kan jo bare se på meg med dådyrblikket så har jeg glemt at han er litt umulig og overøser ham med betingelsesløs kjærlighet og overivrige «Braaaaaaa Børre! Braaaaaaa!».
Det var dette med å ikke være som de andre barna. Det er ikke rart Børresen og jeg har funnet hverandre. 

En kommentar om “Hverdagslydighet del 4

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s