Fru Cavalierhjerte

Det er veldig rart å plutselig ha fått Børre på tre år. På en måte føles det som om han tok over der Pelle slapp, i og med at de har samme farge og størrelse og ikke er så langt unna hverandre i alder. Jeg er overlykkelig over at Børre har kommet hit til Askelien, men det betyr ikke at jeg bare har glemt Pellemann. Han er med meg hver dag, i hjertet og i hodet. Å tenke på ham gir meg fortsatt tårer i øynene, men de kommer ikke så ofte som før – fordi jeg har Børre å begrave nesa ned i pelsen på og å bry meg om. 
De to øverste bildene er av Pelle, de to nederste av Børre. To fine gutter – faktisk (og helt tilfeldig) med en felles slektning: Nocturnes Iglesias. Han var oldefar til Pelle og tippoldefar til Børre. Det synes jeg er veldig, veldig koselig å tenke på. Disse to karene våre er i slekt langt der ute, og det gjør det enda enklere å bli glad i Børre. Han har en del av Pelle i seg. 
Noen synes nok at vi er både teite og dumme når vi velger å få en av samme rase, ettersom Pelle var så uheldig å få alle sykdommene de er disponerte for å få. Det var ikke bare et enkelt valg, men etter å ha lest og prøvd og tenkt herfra til månen, falt vi tilbake på Cavalier – uansett hvor mye vi prøvde å like noen andre. Å se på Børre nå, hvor lik han er Pelle i oppførsel og lynne, hvor mange rare ting han gjør som minner om Pelle og som jeg etter hvert har forstått er spesielt for denne rasen, gjør at jeg ikke er i tvil om at vi har tatt et riktig valg. 
Alle raser har noe negativt. Etter å ha forsket litt på egenhånd har jeg kommet frem til at jeg ikke tror Cavalierer er noe mer utsatt enn andre, selv om det i de siste årene har blitt ropt høyt om sykdommer. Og selv om de sykdommene de kan få – og som vi har stiftet bekjentskap med, er noe av det verste jeg har opplevd, har jeg kommet til den konklusjonen at vi kanskje bare var veldig uheldig. Mulig jeg lever i fornektelse fordi jeg har mistet hjertet mitt til denne rasen, men da får det jaggu meg bare være sånn. 
At mennesker ønsker å avle frem de perfekte individene, er helt uavhengig av rase og like ille uansett hvilken hund det er snakk om. Det skal være perfekte kropper, perfekte hodefasonger, perfekte bakben, perfekte symmetrier, perfekte ører, snuter, haler, bakben og brystkasser. Alt skal være så jævlig perfekt. Det fødes daglig valper som trenger noen til å ta vare på seg. Valper som, hvis man hadde visst alt de bærer på, kanskje hadde blitt avlivet – og da begynner vi å snakke om det virkelig hundeperfekte samfunnet. Vi skal ta vare på de som fødes, perfekt eller ei. Det er vår viktigste oppgave og gjelder både to og firbente. Og blir de syke skal vi gjør det beste vi kan for at de får et så bra liv som mulig. Det er vår forbannede plikt. 
Hvis man skal ha en hund uten en eneste skavank så må man vel nesten bare la alle raser dø ut og begynne helt på nytt igjen – men de første to hundene må uansett komme fra et sted og så vidt jeg vet, og fordi jeg av og til tror på Gud, så vil ikke skapelsesberetningen skje på nytt. Det er dog en mulighet for at de som driver med avl og drar den litt for langt i forhold til perfeksjonisme, begynner å og bruke hodet mer enn tanken på lommeboka, men den veien er så lang å gå at jeg ikke orker tanken engang. I alle fall ikke i dag. 
Børre er frisk igjen i magen, han er glad og lykkelig, han leker og spretter og skravler og koser. Han mangler en del vesentlige ting i oppdragelsen, men det greier vi å lære ham ved hjelp av kloke hoder og varme hjerter. Han skal bli så bra en kar at det blir rift om å sitte barnevakt. 
Noen lurer kanskje på hvor det ble av den store blandingshunden Miki oppi det hele – vi var jo avlastningshjem for henne en liten periode. Hun er en fantastisk hund men dessverre litt for mye for to damer med svake armer og rådyr i hagen. Hadde vi vært to skikkelige traktorlesber med store muskler og sterk interesse for friluftsliv, hadde det vært en helt perfekt match. Dessverre for Miki så er både Konemor og jeg mer av typen lipgloss og høye hæler – selv om vi gjerne går på tur i nikkers og marius. (Eller løper i gata med stillongs og hengepupper.)
Man skal kjenne sin begrensning. Og man skal bruke hodet. Jeg bruker faktisk hodet, selv om det både er blondt og forvirret innimellom – men magefølelsen, den er til syvende og sist den viktigste rettesnora for meg. 
Nå sier magen (for uten om at den knurrer på middag) at valget er riktig. En gang Cavalier, alltid Cavalier. 
Ha en fin kveld der ute! 

2 kommentarer om “Fru Cavalierhjerte

  1. Så fantastisk! Slik var det da jeg mistet min 12 år gamle birma. Trodde aldri jeg skulle komme over tapet. Lå hver kveld og grublet på om vi hadde tatt det riktige valget da vi lot ham gå. Han hadde blodkreft Grublingen min gikk ikke over før vi fikk en ny. Goldenjenten vår ble også veldig raskt glad i nyebimsen.

    Koselig blogg!

    Liker

Legg igjen en kommentar til Fjordlykke Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s