Dette blogginnlegget har jeg tenkt på en stund. Flere uker faktisk, mens jeg har grublet på om jeg i det hele tatt skal skrive det. Ikke det at jeg skal skrive noe stygt eller revolusjonerende, bevare meg vel, men jeg skal skrive noe som gjør at jeg må ta tak i meg selv. Og DET er skummelt det.
Det gjelder ting jeg kan. Ting jeg kan som jeg ikke tør lære andre eller si høyt til mange på en gang – muntlig. Skriftlig er greit. ALT er greit så lenge jeg kan skrive det jeg tenker – men SNAKKE? Jeg får hjerteklapp bare jeg tenker på det. Nå er jeg glad i å skravle altså, misforstå meg rett, jeg kakler meg gjennom dagene jeg, men med en gang det blir snakk om noe som kan være matnyttig, slår jeg av fornuften og nedvurderer meg selv.
La oss ta dette med sosiale medier. Jeg tør påstå at jeg har rimelig peiling på det meste som har med sosiale medier å gjøre. På hvordan de fungerer, hva som er hot or not, hvordan man skal oppføre seg, hva som er smart å gjøre og ikke, hvordan man skal gjøre det – både teknisk og praktisk, både privat og profesjonelt. Jeg elsker sosiale medier, det har jeg utbasunert mange ganger og jeg gjør det gjerne igjen: JEG ELSKER SOSIALE MEDIER! Jeg synes det som skjer i sosiale medier er spennende, jeg synes det som ligger bak er interessant, jeg er en nysgjerrigper som må teste ut alt – og forkaste noe, jeg er interessert i å lære alt jeg kan om dette «fenomenet» og jeg leser blogger, innlegg, artikler, magasiner, aviser og alt annet som dukker opp om emnet. Jeg har hengt i sosiale medier i mange år, helt siden før jeg hørte at det het sosiale medier og jeg chatta på Spraydate og skrev dagbok på homonettstedet Gaysir.
De siste månedene har jeg fått spørsmål om jeg kan holde foredrag om blogging. Om jeg kan holde kurs i sosiale medier. Om jeg kan lære bort hva jeg kan om digitale medier. Om jeg kan begynne å skrive den boka jeg har tenkt jeg skulle skrive i et halvt liv snart. Hva jeg har svart? Et tannhakkende NEI. Jeg får så prestasjonsangst at jeg holder på å besvime. Jeg får så prestasjonsangst at den dumme hjernen min overbeviser meg om at jeg ikke kan en dritt og at alle som eventuelt vil høre på det jeg har å si, tror at jeg er en idiot som tror jeg ER noe.
Janteloven? Fyttikatta. Når det kommer til akkurat dette – å prestere noe, så er jeg en slave av janteloven. Jeg er livredd for at folk skal tro at jeg tror jeg ER noe. At jeg tror jeg KAN noe. Hvem er JEG til å tro jeg kan noe om dette, når det finnes drøssevis med folk der ute som lever av å formidle kunnskapen sin om akkurat dette?
Jeg vet. Det er så idiotisk tenkt at det er til å grine av. Jeg går på BloggCamp, jeg går på frokostseminarer, på inspirasjonsforedrag, på sosiale tilstelninger der sosiale medier blir snakket om og diskutert, jeg sjekker ut hvordan alt nytt (og gammelt) fungerer. Jeg lærer impulsivt bort ting jeg kan når jeg ikke rekker tenke meg om og jeg sier hva jeg tenker om temaet når det snakkes om det, selv om jeg ikke engang var invitert inn i samtalen. Men å stå foran noen, prate, tegne og forklare med flotte powerpointer eller noe annet fancy, eller ikke noe fancy i det hele tatt – da sier det STOPP.
Når jeg nå endelig tar meg selv i nakkeskinnet og skriver dette, er det fordi jeg har fått tenkt så lenge og vel over dette at jeg forstår at jeg MÅ gjøre noe med det. Jeg ELSKER jo at folk som kan mye om noe, lærer MEG det de kan – så hvorfor i all verden kan ikke jeg begynne i det små og lære bort noe av det JEG kan – til de på jobben for eksempel? Hva er det jeg er så forbanna redd for?
Er jeg redd for at jeg faktisk skal LYKKES med noe? At jeg faktisk skal FÅ TIL NOE? At jeg faktisk må slutte å vandre i den behagelige tilstanden der jeg innbiller meg selv at jeg er en dum blondine som bare virrer rundt og ikke har en dyp tanke om noe?
Det verste er at jeg ikke forstår hvor dette kommer fra.
Hvorfor er jeg så redd for å prestere? Jeg VET jo at jeg kan og at det ikke er NOEN som vil meg noe vondt hvis jeg en dag rekker opp hånda og sier at jeg vil lære bort noe, dele noen erfaringer, diskutere noe jeg vet jeg kan ganske mye om? Forresten så trenger det ikke være om sosiale medier heller. Det er bare det å få ræva i gir og GJØRE noe! Noe utenfor komfortsonen!
Gudbedre altså. En mann noe til meg en gang, som jeg skjønner mer og mer er en sannhet uten modifikasjoner: «Du er den dummeste smarte jenta jeg vet om.»
Jeg som er så opptatt av at det finnes muligheter bak hver en sving – jeg er min egen største begrensning.
Gode råd mottas med takk.
Fru Perez 2.0 
Altså – du er (til tider) blond, men OVERHODET ikke dum! Du er den jeg stoler blindt på når det gjelder akkurat sosiale medier! DU kan absolutt bidra med noe og lære bort noe om some! Hører du? Smask fra Qatar!
LikerLiker
Ingen råd, bortsett fra – sett igang.
LikerLiker
Du trenger ingen råd 😉
Du har akkurat «snakket» deg inn i det – du har allerede sagt «ja» til forespørslene! Kult 🙂
Gjør det du elsker, elsk det du gjør!
You go, lykke til 🙂
LikerLiker
Enig med Åshild 🙂
LikerLiker
Hurra! Sikker på at du er en flink og sterk dame som kunne sjefer dine sjefer og lært
LikerLiker
Tro på deg selv! Du vet du kan noe om dette! Selvsagt er det mange andre der ute som også kan noe om det, men kanskje du kan noe om noe de ikke kan noe om? Og tenk på alle de som kan mindre om deg enn dette! Vi i den kategorien vil gjerne lære mer!
Stor selvtillitboost-klem!
LikerLiker
…dine lærere.
Det er for mange av (oss…) damersom burde vært mer frampå.
Hurra for deg!
LikerLiker
Jeg sier som de andre over her:
Du er flink, så bare sett igang,
det er alltid noe som andre ikke
har tenkt på og over og jeg er
sikker på at det du gjør kommer
til å bli bra ღ DU er FLINK :))
Jeg skulle gjerne ha vært på kurs/
foredrag hos deg 🙂 – for jeg kan
svært lite egentlig, jeg prøver så
godt jeg kan å henge med på alt det
nye som kommer – og det er neimen
ikke bare, bare – så bare hopp i
det skjønne deg ღ Stor klem fra Mette
LikerLiker
Hopp i det! Hva er det verste som kan skje? At du blir torturert? Sjikanert? Nei, dette klarer du! Go!
LikerLiker
Trekk pusten og sett igang! Når du er klar. Og husk du finner ut av ting underveis 😉
LikerLiker
Åhh, TUSEN TUUUUSEN takk til alle dere flotte, bra damer der ute! I LOVE YOU ALL! <3
Jeg skal ta alle tanker til meg og PLUTSELIG en vakker dag, kommer det en blogg om at jeg HAR GJORT det! Tusen takk! <3
Klemmer i tonnevis! 🙂
LikerLiker
Åh, som jeg kjenner meg igjen! Jeg har innbilt meg selv at jeg har blitt så gammel og klok og sterk og trygg osv, men når noen spør meg om hva jeg kan tilby som arbeidstaker for eksempel…øh. Da blir jeg en sånn liten jente med musefletter som ser ned og skraper med foten, ha ha ha.
Er sikker på at dette klarer du, for det som begeistrer tilhørere er engasjerte forelesere. Og du er i alle fall veldig engasjert og ivrig i sosiale medier så jeg kan ikke tenke meg at det blir noe annet et bra!
LikerLiker