Fru Giftering

Jula 2007 fikk Konemor og jeg et par forlovelsesringer i hvitt gull med diamant – i julegave av Pelle. (Veldig flink hund, ikke sant?)  Ringene ble året etter til gifteringer og vi var fornøyde med bling og ring og alt. Helt til jeg mistet diamanten i min. Jeg tok med ringen til butikken vi hadde kjøpt den i, klaget, og fikk ny diamant. (Selvsagt etter å ha ventet i sju lange og sju breie.) 
Et lite halvår etterpå, skjedde det samme igjen. Diamanten var plutselig borte. Jeg troppet opp i butikken igjen, klaget, fikk ny diamant og kjente at jeg begynte å bli litt utålmodig. Da den for TREDJE gang falt ut, fikk jeg faktisk en helt ny ring – med diamant selvsagt, og jeg tenkte at NÅ, NÅ skal jeg ha denne til evig tid.
Tror du jeg fikk rett? Ikke sjans. Etter konserten med Susanne Sundfør nå i september var diamanten borte igjen, og denne gangen var det ikke snakk om mer tålmodighet. Etter et par runder og litt skepsis fra butikkens side (Helt ubegrunnet for øvrig – hallo, jeg er en kontordame! Til og med jukseringene mine holder lengre!)  fikk vi endelig hevet kjøpet, leverte inn begge ringene, fikk penger på konto og gikk til en annen butikk og kjøpte gode, gammeldagse, tjukke gullringer – uten stein. 
Det får være så fint det vil med hvitt gull og diamanter altså, men nå går vi for det tradisjonelle og holdbare. 
Og nå SER alle at jeg er gift. Det er også ganske trivelig å tenke på. 
Ha en strålende helg – med eller uten ring! 🙂

(Joda, jeg burde kanskje sagt hvilken butikk jeg kjøpte de opprinnelige ringene i, men jeg liker ikke å snakke dritt om andre. Det kommer fort tilbake i en eller annen kanal. Hvis du er veldig nysgjerrig og vil unngå den samme tabben, kan du sende meg en mail. Mvh hun som er så ordentlig av seg. *host*)

5 kommentarer om “Fru Giftering

  1. Jepp, jeg er sånn skrudd sammen at jeg synes gifteringer skal være av «det gamle slaget». En giftering sitter konstant på fingeren og skal være med på mye i løpet av mange år, så de enkle i gull er mest praktisk – og fint.

    Da vi kjøpte forlovelsesringer i 1997 var mannen helt uvandt med å bære ring og jeg foreslo derfor at vi kunne ha smale gullringer så det ikke skulle bli for prangende for ham. Våre er smale med en rad preget mønster langs kantene. Fin, men i ettertid skulle jeg ønske at vi hadde valgt bredere gullring, som deres.

    Ha en fin.fin helg! Det blir vel å sitte i sofaen og beundre ringene, vel?

    Liker

  2. Hahah, si meg, begynner du å kjenne meg? Uten å kjenne meg? 😉

    Det kunne vært sant, at vi skal sitte i sofaen og beundre ringene, men det får først bli på søndag, jeg har faktisk slikt å gjøre!

    Klem og god helg og nyt ringen din, med eller uten mønster! 🙂

    Liker

  3. Jeg grein meg til diamant i den fine, enkle giftefingen min da vi hadde vært gift i ti år. Siden ringen ikke er så brei, ble det ikke rare diamanten. Ringen var egentlig finere før. Men men, det var sikkert jeg og Mannen også.

    Liker

  4. Hahah, jeg er sikker på at dere er like fine nå. 🙂

    Jeg skvatt da jeg så navnet ditt! Den eneste i verden jeg kjenner som heter Bergljot er tanta mi, og hadde HUN kommentert her inne hadde ikke verden stått til over påske engang. Jeg er derfor glad det var DU som dukket opp og ikke hun. Verdens undergang er avblåst. Igjen.

    GOD helg – og velkommen! :=)

    Liker

  5. For eit flott bilde!!
    Er gift, men har ikkje ring. Trur eg hadde fått fnatt av å gå med det. Har aldri brukt ring. Eg er vel litt rar sånn sett 🙂
    God helg i sofaen!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s