Fru Fjaseblogginnlegg

Nå har det jammen meg vært nok seriøse og halvkritiske innlegg her. Det kan jo hende jeg blir oppfattet som ALVORLIG og kranglete og Gud forby noe sånt! Det er ikke et rykte jeg vil ha på meg, så noe må gjøres. Det er på tide med et fjaseblogginnlegg igjen, og hva er vel bedre til å illustrere det enn et bilde av nattbordet mitt, med gebissglasset, hårspenner, heklede blomster, skjell (med en enslig gåsunge oppi) og notatbøker med spanske gloser? Alt dette er jo helt normalt å ha på nattbordet, er det ikke?  
Mørketiden sniker seg jo ubønnhørlig innpå oss, i den forbindelse får jeg de samme problemene som jeg har hatt hvert år siden vi flyttet hit til Askelien. Om jeg har lært fra i fjor? Tror ikke det. Det virker i alle fall ikke slik. Garderobeskapet vårt er på soverommet, og når jeg skal kle på meg i sjutia, er det ikke akkurat flomlys som siver inn bak gardinene. Om vi har fått installert taklys på soverommet? Neehhh. Så lang har vi enda ikke kommet. Om jeg har fått smurt hengslene i soveromsdøra? Neehhh.. ikke det heller. Om Konemor skvetter en halvmeter over madrassen hver gang jeg kommer snikende (tror jeg) uten briller, med stålampa på stua i den ene armen og forsiiiiktig åpner døra med den andre, sånn at jeg ikke skal vekke henne? Jada. Det er UMULIG å ikke bråke, virkelig. Jeg dunker lampa i taket, i døra, i veggen og i senga – og jeg snubler i ledningen, i mine egne pailabber og i tøflene jeg satte fra meg i går. 
Når jeg først har kommet meg «umerkelig» inn på soverommet, må jeg dra forhenget tilside for å komme meg inn i klesskapet. Om forhenget er uten en lyd? Neehh. Ikke akkurat. Om jeg tror jeg trekker det veeeldig forsiktig til side? Jada. Hver dag. Jeg vet ikke hva det er med meg og morgenstunden, men vi passer ikke så godt sammen som jeg liker å tro. 
Etter å ha bråket med døra, lampa OG forhenget, er det på tide å finne noe å ha på seg. Og det er jo ikke gjort i en håndvending, selv om det siste jeg tenkte på før jeg sovnet, var akkurat det. Det husker jeg selvsagt ikke når jeg våkner igjen, så da er det å dra ut skuffer, sette dem «forsiktig» i senga, gjerne oppå beina til kona, sånn at hun skvetter enda litt mer. Mens jeg holder på med dette, kommer jeg plutselig på at jeg ikke har briller på og må gå ut i gangen. Snuble i ledningen som får lampa til å dunke inn i døra, som igjen gir fra seg noen skjærende skrik. Nye skvettetokter under dyna til kona.  Brillene ligger jo aldri der jeg trodde jeg la dem, så etter å ha slått tærne i benken og veltet en stol og skumpet borti kommoden sånn at smykkene faller i gulvet, er brillene på plass og  jeg kan liste meg tilbake til soverommet. Nye dunk og smell, skifte, skifte, klær blir kastet opp i senga, ned på gulvet, frem med posen med strømpebukser i tilfelle jeg vil ha på et skjørt, posen er innerst i skapet, dunk, dunk, hodet i hylla, rygge inn i senga, frem med kritrende pose og kaste strømpebukser til alle kanter fordi det fortsatt er litt dunkel belysning og jeg ikke ser forskjell på svart og brun. 
Etter en lang kamp og mange omkledninger er jeg klar. Ut med lampa, lukke døra som hyler igjen, og klar for frokost. Smoothie lages, blender durer, det uler i rørene fordi jeg vil ha vann og jeg kommer plutselig på at jeg ikke skal ha den skjorta likevel. Inn på soverommet, nye knirk og romstrering med forhenget, nye sukk fra hun under dyna (og gud bevare henne for tålmodigheten) knirk igjen med døra – etterfulgt av et smell, av med blender, på med ytterklærne i en rasende fart –  ta på sko – som jeg glemte var litt møkkete fra i går, fotspor på kjøkkenet fordi jeg glemte å drikke opp smoothien og måtte gå inn der igjen, pusse tenner, søle tannpasta på skjerfet som selvsagt faller ned i vasken, samle alle eiendeler som skal ned i den alt for romslige håndveska, styr med å finne nøklene, for de ligger nederst i veska – endelig ute, smell med døra så vinduene klirrer og så løpe til bussen med flagrende jakke, skjerf, paraply og håndveske.  Hei Tårnfrid. 
Inn på bussen, finne en plass, klemme seg ned mellom mennesker og aviser – for så å oppdage at skjørtet et feil vei og genseren på vranga. 
Og noen tar meg seriøst? 
God onsdagskveld! 

8 kommentarer om “Fru Fjaseblogginnlegg

  1. Det er vel litt sånn her også – selv om det sjelden er noen som får sove veldig lenge. Men snubling og bytting av klær og finner ikke og sitteunderlaget til kiden som skal på tur og alt det derre der…
    Finne frem klær om kvelden er helt ut, hvordan noen kan vite hva de vil ha på seg dagen etter er for meg uforståelig. Akkurat den dagen blir man nemlig feit av den buksa (feitere) selv om den var slankende dagen før. Været har snudd og jeg vil ha på de skoene og da kan jeg jo ikke ha den trusa for buksa må skiftes…

    Og jada, mange tar deg nok seriøst! Men litt kaos skal balansere det hele vøtt…

    Liker

  2. Jeg har prøvd, men det er umulig. Det blir samma greiene uansett.. Enten er det feil farge, feil snitt, jeg er for tjukk, for tynn, for blek, for rar.. du vet. (Nei det gjør du ikke, du har jo alt på stell, hahahah!!)

    Klem! :=)

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s