Godfot

Dette var det jeg så da jeg våknet i dag, dro til side gardinene og titta ut. En fantastisk himmel der ute i fjorden og en god start på en god dag! (Se flere fine himler hos PETUNIA!) Det er rart det der, at man så umiddelbart kjenner dagsformen med en gang man åpner øynene – i dag spratt jeg ut av senga, landet på godfoten og den holdt seg gjennom hele dagen. 

De dagene jeg virkelig kjenner at jeg har stått opp på riktig fot, greier jeg alt. Jeg begrenser ikke meg selv på samme måte som hvis det er feil fot jeg står opp på – og dagene flyr av gårde. Ikke at jeg har spesielt trøbbel med føttene altså, jeg er da stort sett grei å ha med å gjøre, men du vet. Noen dager er bare bedre enn andre. Og noen dager er selvtilliten bedre enn andre. Er det riktig fot er selvtilliten på topp!

Når foten er riktig tør jeg si hva jeg mener. Jeg tør gjøre ting som kanskje ellers er litt skummelt. Jeg hopper i det, jeg er superduperhjelpsomhyggelig og jeg har tid til å skravle med alle samtidig som jeg gjør en million ting som henger over hodet og surrer – og jeg lar meg ikke stresse av det. Jeg ser bare muligheter. Tenk om det hadde vært sånn hver dag? Så utrolig bra et menneske jeg hadde blitt! 
 
Jeg er glad jeg ikke er sånn hver dag. Jeg er glad jeg ikke er der oppe hele tiden. Jeg prøver selvsagt, jeg mener jo at livet er til for å være lykkelig – men det er også viktig å kjenne på alle de andre spektrene vi har på innsiden. Og det er viktig å vise andre at man har dager der alt ikke er helt perfekt. 
I dag fant jeg dette bildet av Pelles små avtrykk i rimfrosten på terrassen. Jeg husker enda at jeg tok det – det var en kald morgen, og en liten kamerat tasset ut på poter som var varme etter å ha ligget inntil meg i sengen. Heldigvis var ikke kamera langt unna, og i dag – på den glade dagen med den gode foten, kjente jeg hvor store spor disse små potene har satt i hjertet mitt. De har gått gjennom det, opptil flere ganger, og laget merker som aldri helt vil forsvinne. 
For å være helt sikker på at disse sporene ikke skal forsvinne, skal denne lille poten bli en tatovering et sted på kroppen min. Jeg er i utgangspunktet ikke noe tatoveringsdame (selv om jeg har en naken havfrue på leggen), men denne trenger jeg. Jeg trenger å bli minnet på at jeg en gang hadde en liten hund som het Pelle og som var den vakreste lille hårball du kan tenke deg. 
Det gir mening. Mening og glede, langt ned i godfoten. 
FIN høstkveld ønskes deg! 

9 kommentarer om “Godfot

  1. Den tatoveringen gleder jeg meg til å se! Jeg har et veldig svakt poteavtrykk etter Arkas, laget av sot på papir, og den vurderer jeg i blekk ett eller annet sted på kroppen, men litt forminsket i størrelse. Er bare så trist at jeg ikke har noe avtrykk etter Santo, min første.
    Og så må jeg få si at jeg er veldig glad på dine vegne at du klarer å ha sånne fine dager, selv om jeg vet med ganske stor sikkerhet at du har noen vonde dager også. Og fremdeles vil jeg gi deg gode klemmer ❤

    Liker

  2. Du skriver så utrolig bra!! føler/ og følger med deg,har gjort det helt til jeg oppdaget du skrev om Pellemann og SM,i og med jeg har selv lille Lottie med SM;( fulgt med bloggen din,for å se hvordan det går med Pelle,og tårene rant og jeg hadde høytlesning for resten av fam.da jeg skjønnte hva som hadde skjedd! UFF UFF UFF!!!!!Tenker veldig på dere!! LOttie har begynnt med Neurontin og virker som det hjelper henne litt,men tenker mye på hvor lenge vi får beholde henne….. mange klemmer til dere….

    Liker

  3. Nå må jeg grine litt. Vi besluttet igår å ta vår 12 år gamle storpuddeldame til veterinæren en av de neste dagene. Dvs det er vår 18 år gamle datter hjemme som får den vanskelige jobben. Ella har mange ting som svikter i kroppen hennes. Og hun har kun få mnd igjen, hvis vi lar det gå sin naturlige gang. I beste fall 6 mnd. Men en av tingene er hjertet hennes. Og det vil etterhvert føre til vann i lungene, igjen til sakte kvelning. Så dette er nok riktig valg. Så trist.

    Liker

  4. Åhhh, stakkars deg og dere – og stakkars Ella <3 Jeg føler med dere, det å bestemme oss for at Pelle skulle få slippe mer medisin og smerte, er noe av det verste jeg har gjort. Og selv om jeg trodde jeg var forberedt på at det ville bli trist, var jeg ikke i nærheten av å være NOK forbered.

    Jeg sender mange gode tanker til dere! ❤

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s