Fru Lei seg

Savn. At et så lite ord kan gjøre så vondt!
Jeg savner en hale som dunker mot veggen og et par labber som prøver å karre seg opp i senga vår om morgenen, jeg savner snorkelyder om natta, taslende poter over gulvet, morgennussen, en liten snute som dytter i dyna mi for å fortelle meg at han vil ligge under og den lille krøllen som legger seg oppå magen min, lydene han lager når vannskåla ikke har friskt nok vann, fluejakten i stua, bjeffelydene mot dyr på tv, prøvehunden når det jeg strikker trenger sjekkes ut, følgesvennen når jeg skal bak huset for å henge opp klær, han som spurter runder rundt huset – med halen mellom bena mens han lager tullelyder, som er så trøtt om morgenen at han må bæres ut av senga, som trenger minst et kvarter med kos før noe annet skjer.
Han som sitter fast under terrassen fordi det er noe spennende der som vi aldri har skjønt hva er, gleden over å finne ei kongle, hvordan han vasker bamsene sine før han sovner oppå dem, en som alltid legger seg på sokken du mistet på gulvet, han som sitter og ser utålmodig på meg mens jeg er på toalettet, han som elsker å stikke tunga si opp i nesa på folk, han som kommer løpende med en gang hårføneren blir slått på – fordi det er så deilig med varm vind i håret og blafrende ører, han som slikker bodylotion av leggene til folk som kommer på besøk, den ekstatiske halen hver gang ser noen han kjenner, lydene han lager når han skjønner at vi nærmer oss Oppdal etter en lang tur i bilen, stabeistet som ikke vil legge seg ned men sitter hele veien på den samme turen.
Ørene som er det eneste som vises når han løper gjennom blomsterenga på hytta, bjeffet som kommer hver gang jeg kaster fiskesluken utover vannet, gleden av at noen sier ordet TUR, han som sitter som et lys ved kjøkkenbenken bare vi så mye som tenker på kyllingvinger, han som sitter på sofaryggen og kvekker til fuglene i treet utenfor, den snøkledte hårballen som prøver å tine etter å ha vært med å måke veien, hvordan han spiser godteriet sitt – ikke med et jafs, men finner seg et mykt sted å ligge før godbiten møysommelig blir spist, han som tusler rundt på plena og lukter på blomstene mens han skvetter på hvert et gresstråd, hvordan han «snakker» med folk han ikke har sett på en stund.
Hår i maten, hår i vannet, hår i hermetikken, hår på klærne, hår i senga, hår over alt. Aldri har jeg savnet et hår i munnen så mye.
Tomheten når jeg kommer hjem fra jobb. Ingen som sitter innenfor døra og logrer eller ligger uskyldig i senga vår og har rotet i putene, ingen som sitter i sofaen med hodet på skakke og den ene labben løftet som for å si «hei, endelig kom du, men jeg har hatt det fint jeg altså, jeg har sovet hele dagen». Det er plutselig ingenting som haster med å komme seg fra jobben, ingen ekspressbuss som må rekkes, ingen som venter.
Heldigvis har vi hverandre, konemor og jeg. Hun slutter på jobb senere enn meg og jeg venter på henne slik at vi kan ta bussen hjem sammen og slippe møte tomheten alene.
Når det gjør så vondt å miste en hund, kan jeg bare innbille meg hvor vondt det må gjøre å miste et barn. Det trengs sterke mennesker til å bære slik sorg.
Tusen, tusen, tusen, millioner takk alle dere som har sendt klemmer og hjerter på blogg, mail, sms, Facebook, Twitter og Instagram. Som har gitt oss blomster på døra, som har  kommet på besøk, som har ringt, som har klemt meg hver dag, dere som bare ER der uten å si noe –  jeg setter uendelig stor pris på det og skulle gjerne klemt dere alle sammen, hele tiden.
Noen vil si at det «bare var en hund». Til dem vil jeg bare si «stakkars deg». 

11 kommentarer om “Fru Lei seg

  1. Snufs. Der felte også jeg en tåre for Pellemann, konemor og deg! Man skal få lov til å være trist. Og samtidig huske at det blir bedre. Ha en pittelitt bedre dag i dag enn i går. Klem fra Marthe fru Lind

    Liker

  2. Huff Anne. Så trist. Kondolerer så mye. Det var som om det var Chico du beskrev. Han har også symtomer på syringomyelia. Han har heldigvis ikke vondt ENDA. Kan bare tenke meg hvor vondt dere har det. Stor klem til deg og konemor fra Marit.

    Liker

  3. helt enig i alt – også det siste. De som ikke har hatt dyr (særlig en hund, da) tett i livet sitt forstår ikke hva dette dreier seg om.

    Den dagen vi minstet vår første så en kollega da jeg dro fra jobben: Husk at det er veldig stille når du kommer inn i huset i dag. Jeg tenkte litt på hvor lite støy det hadde vært fra vår de siste ukene, men er glad jeg var forberedt. Det var «larmende» stille.

    Liker

  4. Jeg kjenner han nesten nå, og kjenner tomheten over det som er borte. Både du og jeg vet at den uendelige tomheten vil gli litt over. Minnene vil vekke smil fremfor tårer – dog med et lite anstrøk av vemod. Han hadde et lykkelig liv – med to som elsket han høyt. Han spredde glede på sin veg, til alle han møtte. Jeg ser ørene hans der han løper gjennom blomsterenga – og kan bare forestille meg det fantastiske uttrykket jeg vet finnes der nede mellom gresstråene. Der er han nå, smertefri på en blomstereng – omgitt av lukter, hunder og god mat. Stor klem!

    Liker

  5. Man blir så inderlig glad i disse små vesenene med store personligheter. Og det blir veldig tomt etter dem. Men jeg er sikker på at Pelle hadde et fantastisk hundeliv den tiden han fikk!

    Stor trøsteklem fra meg

    Liker

  6. Å, dette var leit å høre, Anne. Stakkars lille Pelle. Vet jo dessverre akkurat hvordan dere har det nå, selv om det bare er 2,5 år siden vår Børre døde av samme forferdelige sykdommen. Kanskje vi kan se for oss at det er et sted de to kan møtes?…

    Sender dere begge en god trøsteklem fra,
    Hakk-i-hæl-Herman (black/tan Cavalieren vår) og Anette Willemine

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s