fruperez

Pellesavn ♥

I november for snart seks år siden, dro to spente fruer til Brummundal for å hilse på et kull med Cavalier King Charles Spaniel-valper. Da vi kom til oppdretteren, satte oss ned på kjøkkengulvet og ble omringet av små nøster, var det EN som kravlet rett opp i fanget mitt, og vi visste med en gang at dette – dette var Pelle Perez, og han skulle bli med oss hjem.
Konemor satt stille som en mus med denne lille, lodne kameraten på fanget, og da vi kom  hjem til Sagene og presenterte ham for leiligheten og kosebamsene og han tissa på teppet i gangen, var kjernefamilien komplett. 
Det første halve året var han med meg på jobb hver dag. Han kjente alle jeg jobbet sammen med, sprang rundt i lokalene, suste rundt hjørnene og spratt mellom digitaltrykkmaskiner og stabler med bøker, fikk oppmerksomhet og godbiter dagen lang og ble hele gjengens lille Pelle. Han fikk eget visittkort og egen Facebookprofil, han ble tatt bilder av omtrent hver eneste dag og han fikk så mye kos og klem at han ikke visste hvilket bein han skulle stå på.
Da vi flyttet til Asker påsken 2007, til hus med hage og gjerde rundt hele, var Pelle i paradis. Han løp rundt og fanget fluer, lekte med ball og jaktet på fugler – og fant han en kongle, ja da var han nær Nirvana. 
Han var med da vi giftet oss, han var med på fjellturer, hytteturer, fisketurer og båtturer. På julaften, bursdager og familiemiddager. Han var med på fest og på sykkeltur, på biltur og joggetur. Han hadde dusinvis av menneskevenner som han elsket. Han lå mellom oss i sengen og han møtte oss hver dag med en hale som sto rett opp av lykke. 
For to år siden skjønte vi at noe var galt, og etter mye googling, undersøkelser hos veterinær og til slutt en MRI-scan, fant vi ut at han hadde Syringomyelia. Helvetes faens forbanna sykdom, jeg blir RASENDE når jeg tenker på at den kan være et resultat av AVL og menneskers jakt etter den perfekte hund. 
På jakt etter det perfekte har hodeskallen blitt mindre enn hjernen, og det dannes et brokk bak i nakken og lillehjernen deformeres. Det dannes også væskefyllte hulrom i ryggmargen, og tilsammen gjør dette at hunden får store smerter. Det er per dags dato ikke noe som kan helbrede denne sykdommen, og det fødes fortsatt valper med denne forferdelige skjebnen.
Pelle gikk på medisin hver dag i to år. Morgen og kveld. Alt ble prøvd ut. Han ble svakere og svakere, tålte mindre aktivitet og lek, ble S-formet i ryggen, holdt hodet permanent på skakke, hadde antydning til svekkelse i bakbena, klødde i halsregionen og halen ble tynnere og tynnere. Om det skyldes mengden medisiner eller om det er et sykdomstegn at halen ble mindre, vet jeg ikke, men den ellers så stolte vifteformede halen som gikk i ett sett, begynte å bli stillere.
I dag fikk han slippe. Dere som har fulgt meg en stund, vet at denne dagen har ligget og lurt bak hvert hjørne, og at vi har hatt Pelles ve og vel i tankene hvert minutt av dagen. Vi har tatt hensyn til hans tilstand, lagt livet hans til rette på best mulig måte og prøvd å gi ham en livskvalitet et hundeliv verdig. Nå gikk det ikke lenger. 
Klokka halv syv i kveld, fikk vi klemme ham for siste gang. 
Å miste en hund på denne måten, unner jeg ingen. Jeg unner faktisk ingen å miste en hund uansett grunn. Pelle har vært en viktig og stor del av livet vårt, og 27 september ville han blitt seks år. 
Jeg håper han sitter i en grønn eng nå, lukter på blomstene, jakter på fluer og leker med kongler. Han spiser kyllingvinger, ligger på myke puter, leker med andre hunder og gjør kur til hver ei tispe som nærmer seg. Jeg vet han har det bra nå, og det er det viktigste – selv om to hundemødre sitter igjen i Askelien med knust hjerte og tårevåte øyne. 
Sov godt, lille Pellemann. Det ble alt for stille her uten deg. 
♥

(Om noen av en eller annen grunn synes at det er spesielt at jeg skriver om dette NÅ, så er skriving for meg den beste terapi. I dag er det ikke «sharing is caring» utelukkende for din skyld – i dag er det for min egen.)

Blogglisten

Publisert av fruperez

Trønderbart i femtiåra. Bor sammen med kvinnen i mitt liv og hunden Lauritz i Askelien, et bittelite hus på 59 kvadratmeter og et evigvarende oppussingsprosjekt fra 1881. Digger lange løpeturer, papirbøker, svart kaffe, god teknologi, egne meninger, ren mat, soloppgangen, årstidene, farger, bønder, fritt liv, dialekter, gjenbruk, fotografering, tusjer, naturen, rosa lipgloss, frisk luft, tøffe damer, bobiler - og ting som er annerledes.

21 kommentarer

  2. Jeg gråter med dere, kjære dere! Selv om jeg aldri fikk møte den lille vakre gutten deres, så har jeg blitt glad i han, og jeg synes dette er helt forferdelig trist! Det er null og niks trøst, men jeg har også mistet firbeinte venner, og det er få ting som er så tungt som det.
    Store, gode, varme klemmer sendes til dere begge!

    Liker

  3. Jeg vet. Vi har hund nr 2 nå, og det trodde vi ikke kom til å ha den første tiden uten nr 1. Vår hund er 13 og vi vet også derfor at det er veldig begrenset tid igjen. Helt forferdelig.

    Derfor: Masse trøst herfra.

    Liker

  4. Kjære Anne og Lisa <3 Eg kondolerer. Dette var forferdelig trist, og eg vett at både tante Tove og dokken sikkert må ha det grusomt akkurat nå. Eg tenke masse på dokke, sende gode tankar og klemmar i fleng. Hadde alle hundar vore lika heldige som Pelle, han har hatt et fantastisk liv med utrulig masse kjærlighet.
    Store klemmar fra Kristin!

    Liker

  5. Tårene triller… Dette var trist å lese !!
    Vi blir jo så knyttet til disse herligetene som fyller hverdagen vår…
    Har vært hundeeier i 10-15 år, og et siste farvell er like trist uansett !!
    Ta vare på de gode minnene, og hverandre.

    Varm klem fra Heidi

    Liker

  6. Så utrolig trist. Jeg kjenner så alt for vel følelsen. I lang tid vil dere glemme dere og tro han er der, at du ser han i øyekroken, vente at han skal hoppe opp i senga eller løpe mot dere i det dere kommer hjem. Et nanosekund. Og så kommer dere på at at «nei, han er jo ikke her lenger».

    Det er vondt, veldig vondt, selv om man vet man tok det riktige valget. Nydelige Pelle hadde det ikke godt. Nå fikk han slippe.

    Stor klem.

    Liker

  10. Åhhhhh, tårene renner!!!!! Så utrolig trist!!!! Vi mistet vår cavallier for 2 år siden og jeg savner den lille klumpen hver dag! Jeg har fulgt bloggen din en god stund og det er ingen tvil om at Pelle har levd et godt liv!!!!!!!!!

    Klem fra Mona

    Liker

  14. Så trist. Hvil i fred, Pelle. Han har hatt verdens beste liv hos dere, og fikk en verdig avslutning. Man må vite når nok er nok med syke hunder, det er en GRUSOM ting å måtte bestemme, men DERE tok i alle fall hundens ve og vel på alvor. Dere har min hele og fulle medfølelse. 😦 Sier likevel som deg: unner ingen å miste en hund.

    Liker

  15. Kjære dere!
    Ta vare på de gode minnene, og klem hverandre godt. Og skulle dere høre uttrykket «hva er det å ta sånn på vei for, det var jo bare en hund», ta frem medfølelsen for dette stakkars menneske. Et menneske som aldri har fått føle kjærligheten og gleden ved å leve med et dyr. En fattig sjel…dere vet bedre. Sov godt kjære Pelle – du etterlater deg et stort savn. Stor klem til dere som savner han ❤

    Liker

  16. Hei

    Jeg føler meget sterkt dere og fikk en tåre i øyekroken når jeg leste innlegget. Vi har en liten prinsesse som heter Milla som er 2 år og 6 måneder. Hun er helt lik som du forteller Pelle var, og det gjør vondt i kroppen min når du sklidrer sykdomsforløpet og hvordan det hele endte på. Vi hater også denne sykdommen sterkt, og tenker på den nærmest daglig.

    Vi får bare leve i håpet at Milla ikke er innenfor den prosenten(For høy prosent) av Cavalerene som får problemer med dette. Kondolanser fra Tromsø: Liliane, Christoffer og Milla. (Ruby Cavalier)

    Liker

  18. Huff, da, dette var trist. Har vel ikke så mye annet å skrive. Men følte jeg måtte skrive noe. Kondolerer er et så rart ord.

    Liker

  19. Jeg håper Pelle og fetter Theo leker sammen på en himmelsk blomstereng med en snøfonn i nærheten hvor de kan lage engler, for det var Theo så glad i. Fullt av kylling og annen god mat og en egen utømmelig boks med pepperkaker til Theo. Damer med løpetid og kosebamser til fri avbenyttelse når damene ikke gidder.

    Og at de aldri mer plages med den forferdelige sykdommen som var avlet på dem begge. Theo ble også så vidt 6 år og levde 2 år med medisiner. De arvet nok sykdommen sin fra den samme. Nedenfor er en lenke til nyhetsinnslaget om Theo som ble sendt for 3 år siden.

    http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/-utrydd-syke-hunderaser-2936419.html

    Liker

  21. Å stakkars stakkars dere !! Eneste trøsten må være at han ikke har det vondt lengre og forhåpentligvis jakter på en ball eller en sommerfugl i eviggrønne enger ❤ - Jeg gråter med dere og tenker med gru på den dagen da vår Doffen ikke har et godt liv lengre og vi må ta den tunge tunge veien til vetrinæren og slippe han ut av tiden. Enn så lenge får en nyte dagene sammen med og håpe at hjertemedisinen virker så godt som nå- i lang lang tid. Det er jo så trivelige gode hunder og en blir så ufattelig glad i dem- og desto vondere gjør det når ikke livet deres står til å redde- og vi blir alene igjen uten våre fantastiske vakre Cavalierer ❤ Marita

    Liker

Kommentarer er stengt.