Vi satt her om dagen og snakket om lykke. Om hvor lett det er å ta det at man faktisk har det bra, for gitt. Om at vi faktisk må SE folk med blåveiser, rullestoler, krigsskader og førerhund – på ordentlig (ikke på TV engang!) før vi tenker over at vi rett og slett har det HELT supert. La gå at det regner eller at humøret går litt opp og ned, at man har vondt i en rygg eller knekt en negl eller ti, må bruke briller for skjeve hornhinner, har ei tå som ser helt gærn ut og at man ikke ligger på formuetoppen – det er da for pokker småting sammenlignet med hva som ER problemer.
Mens vi snakket om dette begynte vi å tenke litt på det med triste og leie ting. At LYKKELIGE ting man snakker om eller deler på for eksempel Facebook eller andre steder, gjerne får folk til å fnyse i nesa og riste på hodet, de får sågar et eget tv-program. De lykkelige tingene flyr forbi så fort som et vindpust og ligger veldig kortvarig i folks bevissthet. Men hvis det er snakk om ting som gjør at folk er triste, sinte, sure eller forbanna, da skal det snakkes og snakkes og snakkes og snakkes og kvernes og males brettes ut om til ALLE har blitt så triste og leie at det er til å gråte av.
Ta for eksempel leserbrevet til en drosjesjåfør i Moss som går som en «hverdagslykkefarsott» i aviser og sosiale medier nå. Folk synes det er SÅ fantastisk at noen setter pris på det han gjør og det er SÅ koselig at en liten gutt blir glad når Georg kommer, men burde ikke akkurat DET være en så hverdagslig ting at vi IKKE gikk helt bananas på deleknappen? Burde det ikke være dette nivået vi befinner oss på hele tiden? Burde vi ikke være flinkere til å SI fine ting til hverandre der og da, sette pris på andre mennesker og det som er GODT rundt oss? Være flink til å si «så BRA for deg!» eller «så FLINK du er!» eller «så PEN du er i dag!» Burde ikke historier som den om Georg være det som ER hverdagen vår og burde de ikke være så naturlige at det IKKE blir de reneste virale kampanjene av dem?
Var det en gang i tiden sånn at det positive veide tyngre enn det negative, eller har det alltid vært sånn at vi er mer over på negative halvdelen enn den positive? Hvis vi en gang i fjern fortid befant oss mer over på gladskalaen – NÅR var det det gikk galt? Og hvorfor gikk det galt?
Misforstå meg rett, jeg mener ikke at folk skal være i happymodus hele tiden, til og med JEG skjønner at det er en eller annen diagnose, men jeg synes av og til at det er litt påfallende at det er negative følelser eller opplevelser som ofte er hovedfokuset vårt! At vi er så alt for flinke til å gi næring til det som ikke er bra, til sutreting, surpomperi, til ting vi sliter med og til ting andre sliter med – til følelser som er UNDER positivstreken.
Og at det er DET som blir vår hverdag. Det som er på feil side av streken.
Det MÅ ikke være sånn, må det vel?
Det MÅ ikke være sånn, må det vel?
ER det rett og slett JEG som har en diagnose?
Har jeg det, så la meg ha den. Det er faktisk bedre å stort sett alltid være på den delen av streken som tipper mot glad. Å være så naiv og enkel at jeg har glade hverdager i stedet for sinte, sure eller triste. Å greie og snu dritten til å bli en cupcake med rosa glasur og perler på toppen – selv om den fortsatt ikke smaker helt perfekt.
Jeg vet. Jeg er ikke helt som andre barn, men jeg fikk deg kanskje til å tenke litt? Og smile?
Litt?
Herlig. Da ønsker jeg deg en HVERDAGSPOSITIV torsdag videre! 🙂
(Og for all del, altså. Det var IKKE meningen å vri dette over på MEG og sette meg selv i det vakreste lyset og få dere til å tro at jeg er en helt perfekt liten, yndig skapning som alltid er glad. Historien sier noe helt annet og jeg er tross alt bare et menneske. Men jeg kan heller ikke annet enn å prøve mitt beste.)
(Og for all del, altså. Det var IKKE meningen å vri dette over på MEG og sette meg selv i det vakreste lyset og få dere til å tro at jeg er en helt perfekt liten, yndig skapning som alltid er glad. Historien sier noe helt annet og jeg er tross alt bare et menneske. Men jeg kan heller ikke annet enn å prøve mitt beste.)
Fru Perez 2.0 
Er så enig, så enig.
Men man skal ikke tulle med folks KMM (kos med misnøye). Folk entrer mitt kontorlokale daglig med et stønn, etterfulgt av «ååå jeg er så trøtt» og lignende skikkelig «gladkommentarer». Før de sier hei.
Jeg ber dem gå et annet sted og furte for jeg er også trøtt og lei av regnet, men jeg har nok med meg selv og forsøker å heller tenke at det er fine blomster ute og at jeg fikk et våkne-opp-kyss av mannen min i morges. Og vet du hva – bare fordi jeg ber folk gå et annet sted så er det jeg som er den sure.
Er det ikke fantastisk!
LikerLiker
Det er faktisk HELT fantastisk. Folk er så rare, jeg begynner å lure på om det bare er jeg som er normal ;p
Og du da, selvsagt! 🙂
Men du har et poeng med KMM – det er utrooolig mange som er tilhenger av det.
LikerLiker
Et flott innlegg, Fru diagnose Positiv 🙂 Og jeg er hjertens enig!
Det er et hyggelig avbrekk fra all krig og elendighet med slike gla'historier, men samtidig så skulle det ikke være noe så spesielt med slike historier så de ble noe tema (uten at man skal ta godhet for gitt). JA til en mer positiv verden! Og eder og galle kan man kanskje bli flinkere til å holde for seg selv? Selv om det er godt med utblåsninger innimellom også.
LikerLiker
Tusen takk! Dagen blir alltid litt bedre etter å ha lest bloggen din (selv om den ofte er bra fra før ;-))
LikerLiker