Hodepine

Vi prøver igjen! I går tok jeg bussen til byen som vanlig, men snudde da jeg kom frem og tok første bussen tilbake igjen.  På veien inn hadde migrenen slått ut i full blomst, jeg hadde glemt pillene og dagen var kjørt før den hadde kommet i gang.
Jeg har hatt perioder med hodepine så lenge jeg kan huske. Etter en bilulykke i -91 hvor jeg greide å knekke rattet OG knuse frontruta med hodet, ble det ikke særlig bedre. Jeg trodde min siste time hadde kommet mange ganger etter at den egentlig kunne vært over, den hodepinen unner jeg ikke min verste fiende. Jeg fikk dem til å scanne hodet mitt til slutt, for å se om det var noe muffens der inne, men det var helt tomt. Ja, ikke tomt som at alt var forsvunnet og det er derfor jeg er litt rar, hvis du nå trodde du skulle få klarhet i hvorfor jeg er som jeg er, men det var altså verken svulster eller noe løst der inne.
Det har gått seg til med årene. Riktig medisin og det å lytte til kroppen sier, er som regel regningen. Jeg har brukt Maxalt i mange år, og den tar knekken på pina innen en time om jeg tar den med en gang. Jeg kjenner også fort om det er dager jeg ikke kan spise røkt mat, sjokolade, ost, champagne eller andre ting som lukter mye eller spesielt. Det er muligens ikke uten grunn at jeg liker brødpinner og kapteinkjeks med smør på – noe mer ufarlig skal en vel lete lenge etter.
Jeg har en ganske høy smerteterskel, men når det kommer til hodet – helt umulig. Jeg blir så slått ut at det bare er å gå og legge seg, selv om jeg gjennomfører all verdens tankeprosedyrer og prøver å overføre smertene til et kne feks, fordi jeg hadde taklet å ha vondt i et kne. Funker ikke.  
Jada. En migreneblogg faktisk. Da har jeg fått til det også. Men jeg blir ofte overrasket over hvor mange som sliter med det samme, og som ikke vet hva man skal passe seg for eller hvilke medisiner som fungerer? Hvem vet, kanskje denne kjedelige bloggposten har noe for seg likevel?
Nok om det, jeg er våken og frisk og alt er i orden, noe jeg ønsker for deg også!
(PS! Ikke si det til noen, jeg synes det er skrekkelig flaut og kanskje på grensen til å være teit hvis man skal sette på seg sosialt korrekte briller: I går sendte jeg en tweet til sjølveste kronprinsesse Mette-Marit.  Alle som har lest bloggen eller annet jeg skriver i disse sosiale mediene kan vel ikke unngå å ha lagt merke til min nesegruse beundring, fasinasjon og på kanten av filmstjerneforelskelse i henne. I går greide jeg ikke dy meg lengre. Det var ikke noen teit tweet altså, bare en litt sånn «jeg heier på deg»- pip, men likevel. Ikke at jeg er så bekymret for at hun skal synes jeg er teit, jeg er vel ikke den eneste beundreren hun har, men det at alle andre synsere der ute skulle se det og le av meg, den er nesten verre. «Der er hu som ikke kan de sosiale reglene.»)
Det ER ikke sikkert noen reagerer. Det ER ikke sikkert noen synes jeg er urteit. På Twitter er vi alle venner. Men HVIS så er, at noen synes det er teit å kvitre til kronprisesser og popstjerner – kanskje de som tenker det har lyst til selv å kvitre litt, men ikke tør? Jeg satser på det siste. Det får meg til å fremstå som DEN tøffa. 

– og om ikke annet kan jeg skylde på pillene.
God tirsdag! 🙂

7 kommentarer om “Hodepine

  1. HELT sikkert ikke Kjersti, men av og til får jeg en brist på selvtilliten i forhold til sosiale medier – spesielt twitter som jeg av og til synes er litt…. sosialt korrekt på en eller annen måte. Og så tror jeg at det er noe jeg ikke har forstått.

    Når det gjelder kronprinsessen, så kunne jeg jo skrevet noe mer fornuftig enn «jeg synes det er så flott at vi har en prinsesse som tvitrer» – og det var der selvtillitsbristen kom. 😉

    Liker

  2. Altså…twitter er (i mine øyne) et sted hvor man enten føler seg som en aktiv deltaker i et stort selskap, eller et sted hvor man føler seg som det mest ensomme mennesket i verden. Og begge følelsene kan gjerne dukke opp i løpet av 30 minutter. Så kanskje jeg heller ikke har forstått twitter.

    Det finnes sikkert mange andre ting du kunne ha skrevet, men jeg synes det var en fornuftig setning, og jeg reagerte ikke på den når jeg så den på twitter. Du roser henne for at hun er på twitter som selvstendig person (og ikke bare på felleskontoen med sin mann), og du viser at du setter pris på at hun er der. Så sett på deg din indre tiara og hev hodet, du har ikke gjort noe som helst som burde gjøre deg usikker! 🙂

    Liker

  3. Jeg er så enig! Noen ganger føler jeg meg som den mest ensomme i hele verden på Twitter. Litt sånn «roper i skogen uten å få ekko engang.» Men du er jo veldig flink til å kommentere og svare – det skal jeg bli også når jeg kommer meg ordentlig på nett igjen! 🙂

    Jeg tar på tiaraen. TUSEN takk for den! :))

    Liker

  4. Jeg prøver ihvertfall å være flink, har funnet ut at det er den enkleste måten å få igang en form for samtale siden jeg sjelden har noe å skrive som er interessant nok til at andre svarer.
    Bare koselig 🙂

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s