Barndomshjemkontor


Det er noe helt spesielt å våkne tidlig i senga på det gamle pikerommet mitt, tusle opp trappa, kjenne lukta av kaffe og høre P1 som surrer på kjøkkenet. Ting som alltid har vært sånn og som jeg håper for alltid vil være det. De gamle trygge lydene og luktene.

Utsikta fra hjemmekontorvinduet er heller ikke noe å gråte over. Hornet rett frem, Vangslia til høyre og Svarthaugen og Drivdalshornet til venstre. Omgitt av snøkledde fjell og vi skriver 10 oktober. Jeg håper dette bare er en forsmak på vinteren, jeg er ikke helt klar enda kjenner jeg, selv om jeg satt i går og gledet meg til bakkene åpner og jeg kan ta en telemarksving igjen. Jeg er uansett forsmak eller ei, glad vi ikke skulle dra hjem i går – fy søren for et kaos på veiene! Jeg skiftet til vinterdekk i går, men likevel, jeg er glad jeg satt trygt her. Håper alle som var ute kom seg trygt frem til slutt.

Apropos trygt frem. På fredag kjørte jeg til jobb fordi vi skulle hit til Barteland. Det var høstferie, lite folk på veiene og helt klart en bra dag å kjøre på. Jeg var strålende fornøyd med å ha brukt et kvarter fra Asker til Youngstorget, var fremme halv åtte og svingte inn i parkeringsgarasjen på jobb og kunne velge og vrake i plasser. Bilen trygt parkert, jeg på vei ut – helt til jeg oppdaget at døra var låst. Om jeg hadde nøkkel? Nei. Da tar jeg heisen. Eller ikke. Den var ute av funksjon pga reparasjon. Jaja. Da går jeg ut porten jeg kjørte INN da. Særlig. Jeg var faktisk den siste i verden som kom meg inn den porten! Den hadde stått og hanglet et par dager fordi noen hadde prøvd å bryte seg inn, og nå hadde den ikke gått helt igjen og sto og hyla i tillegg. PERFEKT. Jeg kom meg faktisk ikke UT.

Jeg er i utgangspunktet ikke så veldig glad i underjordiske parkeringshus, og her satt jeg fanget i ett. Jeg skulle til å ringe sjefen da jeg husket at jeg reinstallerte iPhonen dagen før og skulle få noen til å legge inn alle kontakter og mail osv på nytt – så da sto jeg der da, uten et eneste nummer og kontaktpunkt. Og som de fleste her i verden går ikke jeg rundt og husker telefonnummer lenger. Det eneste jeg kan utenat er konemor sitt og det var jo ingen vits i å ringe henne. Jeg ringte opplysningen, men de ga meg et fasttelefonnummer jeg mistenker ikke fungerer, så sosiale medier ble redningen. Igjen. En oppdatering på Facebook og sjefen ringte meg, hun sendte mail til jobben og en halv time senere kom vaktmester og kollega og reddet meg. Da satt jeg lettere henslengt i en gammel campingstol jeg fant i søpla, like blid men litt støvete i skjegget.

Jeg kommer til å fortsette å ta bussen til jobb, det er i alle fall helt sikkert! Parkeringsgarasjen er ikke min venn. Parkeringsgarasjer i sin helhet er ikke mine venner. Det er alltid noe fjas med dem. Men nå skal vi jo selge bilen, så da slipper jeg det problemet! Et liv uten bil skal bli rart men interessant. Jeg lurer på om jeg kommer til å forbanne avgjørelsen og rive meg i håret fordi jeg ikke bare kan hoppe i bilen for å hente noe eller kjøpe noe, men det er jo faktisk bare å planlegge litt bedre. Og det er jo prosjektlederfruene i Askelien ganske flinke til.

Nå planlegges dugurd her i Barndomshjemmet – og uten mat og drikke duger ikke denne helten i alle fall, det er jo noe de fleste vet.

Ha en fin mandag! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s