Fru Ordsluker


Vi prøver igjen! Dagen i går ble ikke helt som forventet, men som den evige optimist jeg er, legger jeg den på konto for læring. Den kontoen blir heldigvis aldri full og bra er det, tenk så kjedelig å våkne en morgen og være utlært? Så kjedelig!

Apropos læring. Da jeg var ung/yngre/for noen år siden (stryk det som ikke passer) og bodde i barndommens dal der det bare var fryd og glede, leste jeg boka “Kjør meg til Slottsplassen” og fikk opp brått øynene for et liv jeg ikke visste eksisterte. At det var en forfatter jeg også kjente igjen navnet på fra Romantikk, var sikkert også medvirkende. Jeg var nok litt betatt av han godeste Galåsen som skrev så vakkert om romanser og tragiske skjebner. I samme dragsuget leste jeg også “Hard Asfalt” og «Men tankene mine får du aldri» og hadde selvsagt som overheroisk mål å komme meg sørover for å redde alle de stakkars narkomane og prostituerte som lå strødd i gatene i Oslo. Jeg visste ikke da hvor nær det målet jeg skulle komme, men det er en annen historie.

I alle fall, i går var jeg innom biblioteket for å levere en haug med bøker og raska med meg noen nye i farta. I en hylle sto “Hekta” av Lise Askvik, noe som fikk meg til å stoppe opp. Ikke bare kjente jeg igjen navnet på forfatteren, men da jeg leste på baksiden så jeg at boken var om Marit, jenta fra Slottsplassen som jeg var så fengslet av i min ungdom. Den ble med hjem.

Jeg begynte på boken omtrent med det samme jeg kom inn døra, nysgjerrig som jeg ble på hvordan det hadde gått med Marit. Vi kan vel si det sånn at jeg blir overrasket om jeg leser den ferdig. Snakk om forventningsfall. Jeg har tydeligvis utviklet den ordestetiske sansen min siden jeg var fjortis, for måten boka er skrevet på, får den til å virke som en norskstil fra ungdomsskolen. Nå er jeg antagelig litt vel kritisk og på kanten til meggete (det er faktisk flere av oss) men beklager til forfatteren, det der var ikke særlig fengende. Tenk å ha en så spennende historie og skrive den på den måten? For hovedpersonens skyld skal jeg pine meg gjennom den men det er kun fordi jeg vil høre HENNES versjon av sitt eget liv, og ikke livet sett gjennom den godeste Galåsens beduggede briller. Og så håper jeg (for forfatterens del, for hun har jeg jo sansen for!) at mine kritiske briller blir bedre etter hvert som jeg kommer lenger inn i boka.

Bøker er en sann vei til lykkelige stunder og opplevelser, det er i alle fall sant! Uten en bok i veska føler jeg meg nesten naken. Og jeg er langt i fra noen boksnobb som kun leser det som er på trendbarometeret, her slukes det meste bare det er skrevet på riktig måte. Jeg har alltid vært opptatt av og kritisk til ord, og satt gjerne med rød penn og streket under feilstavelser og rare setninger da jeg var yngre. Jeg er ikke like ivrig nå, men som jeg har lest ett eller annet sted: Den første siden i en bok er viktigst! Finner jeg en skrivefeil der, eller en skrivemåte som får det til å vrenge seg i meg, da leser jeg ikke videre. Og bare for å ha det sagt: Jeg er på ingen måte skrivefeilfri selv – men jeg har som mål å prøve og bli det.

Hvordan det går med boka som ligger igjen hjemme (og ble forvist til fordel for “Leon & Louisa” som busslektyre) gjenstår å se. Den blir ikke slukt på noen dager, som “Kjør meg til Slottsplassen” ble. Gang på gang. Skal tro hva jeg hadde ment om den i dag? Hm. Det må sjekkes ut.

Ha en GOD dag! Og husk at det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere! 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s