Fjellgeit




Så var det tilbake til havrelefsa etter tre nydelige dager i nord, med strålende solskinn, blankt hav, snø på toppene, fjellturer, herremåltider og de usynlige men velkjente og gode familiebåndene.

To fjelltopper har vi vært på, det er nesten sånn at det kvalifiserer til en eller annen pris – i alle fall for fru og fru. Om det ikke vanker edle medaljer til oss, har vi egentlig bestemt selv hva premien er: Flere fjellturer! Det er jo et helvetes slit å komme seg opp på disse toppene, men du store min så godt matpakka og kaffekoppen smaker der oppe, med vinden ruskende rundt ørene, ørna svevende over oss og hav og fjell så langt øyet kan se. Da er alle banneordene på veien opp, glemt og beklaget.

Lørdag var vi ytterst på Sommarøy, med grønt hav, sandstrender og majestetiske fjelltopper rundt oss. Det er jo til å bli religiøs av, så vakkert som det er! En gang i mitt enfold, ungdom og ignorante tankesett, skjønte jeg ikke hvorfor folk orket bo i nord, med kulde og mørketid. Nå vet jeg bedre. Og lærer man seg å se lengre enn sin egen partyfikserte nesetupp og heller bruker tiden til å utnytte det man har rett utenfor døra, kan man vel leve hvor som helst.

Lørdagens soleklare vinner var lille H på 4 år, som uten å klage gikk rett til topps, fikk svar på ca hundre «hvorfor det da?»- og løp ned igjen, trygt flankert av smilende voksne. Det ER fortsatt håp for kommende generasjoner, de spiser altså ikke bare sukker og spiller dataspill.

Nå skal det sies at fjellene rundt Tromsø er takknemlige utsiktspunkter uansett hvilken topp man kravler seg opp på, og utsikten er formidabel bare man kommer seg opp på en av bruene, men likevel. Og så skal jeg vel ikke ta på meg æren for å ha gått opp på toppen i går, vi tok Fjellheisen. Så ivrige er vi enda ikke at det er moro å gå når man ser folk blir fraktet til og fra over hodene på oss. Da velger vi den minste motstands vei. Premien var uansett fantastisk. Og tantene og lille H fikk løpt i lyng og kratt og drukket saft med utsikt over hele verden.

Mailinnboksen min er full av uleste mail, jeg kjenner pusten ligger oppe under brystkassa igjen og hjernen har jobbet i hele natt med ting jeg må ta tak i. Det er verd det. Og noe må jeg jo bruke denne iPhonen til også, når den ikke kan brukes til å blogge med, mener jeg – jeg har over 600 bilder jeg kan ta en titt på når jeg glemmer å puste.

God tirsdag! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s