Fru Kompliment



For et par dager siden, da jeg hadde så trang bukse at all luft ble klemt oppover og hodet ble fullt av det og jeg var redd jeg skulle fly til værs, gikk jeg forbi Fabian Stang på Youngstorget. Jeg stoppet opp, slo ham lett og vennskapelig på skuldra, sa «Bra mann!» og ga ham et strålende smil. Da jeg kom til et sekunds bevissthet og forsto hva jeg hadde gjort, ble jeg så flau at jeg nesten løp videre. Og så begynte jeg å tenke: Hvorfor? Hvorfor i all verden ble jeg flau? Han ER jo en bra mann! Og han fortjener å høre det fra tilfeldig forbipasserende damer med alt for trange bukser.

Det minner meg forresten på løftet mitt om at jeg ikke skal bruke tights eller skjørt med strikk annet enn når jeg kommer hjem fra jobb og har lov til å slippe løs både det ene og det andre. Disse koselige komfortklærne gjør oss tjukke og late og jeg trenger jo ikke akkurat drahjelp for å få til det! Nå går jeg derfor rundt og tror at trange klær former kroppen, på samme måte som tær blir formet etter alt for trange sko over lang tid. Logisk? Selvsagt. Det viktige da er jo å ikke bruke klær som gir meg en rar passform, sånn som bukser med så smal linning at man nesten går av på midten. Jo mer jeg tenker på dette, jo mer forstår jeg at jeg må tenke litt gjennom saken før jeg begynner…

Nu vel . En liten avsporing. Det jeg skulle si egentlig, var at det faktisk er litt viktig å gi folk slike impulsive komplimenter! Jeg prøver å være flink til å komplimentere de som er rundt meg til hverdags, men skulle man ikke strekt det litt utenfor komfortsona? Det hender jeg gjør slike impulshandlinger selv når jeg ikke har trange klær på altså. Hvis noen har en fin jakke, et nydelig hår, en fantastisk parfyme – det uttrykket de får i ansiktet når en vilt fremmed sier noe pent til dem, er absolutt verd den flauheten jeg føler rett etterpå. Folk blir jo glade! Eller, først blir de litt forvirra og ser ut som de tenker “Hvem i helvete er du?” Men så, når de ser at jeg er en tilnærmet normal dame, skinner de opp, får tindrende øyne og retter seg umerkelig opp i ryggen. Akkurat som jeg selv gjør hvis noen ukjente sier noe pent til meg. Det gjør så godt!

Jeg tenkte på dette da jeg satt på bussen hjem i går og Fylkesmann(?) i Oslo og Akershus, fru Valgerd, satt foran meg. Det var en gang i mine yngre dager da jeg ikke kunne fordra henne på grunn av hennes syn på homofile, og jeg ble nok litt påvirket av lynsjestemningen blant mine likesinnede. Nå som jeg har kommet meg litt videre i livet, ikke bryr meg så hardt om hva kristenkonservative sier om oss, kan jeg tillate meg å faktisk synes at hun virker som ei ålreit dame. Hun er alltid fresh og fin, og smiler til alle som ser på henne. Hun virker avslappet og rolig, og jeg hadde lyst til i går, å spørre henne om hun fortsatt synes sånne som meg er mindre verd enn andre mennesker. Men jeg gjorde det ikke. Jeg er redd jeg ville blitt skuffet. På den andre siden hadde det vært veldig interessant å høre hva hun hadde svart… Neste gang. Neste gang vi tar samme buss og hun sitter alene, DA skal jeg spørre. (Og så håper vi det er lenge til, for dette hørtes litt for skummelt ut egentlig. Jeg ER tross alt norsk, vi er ikke kjent for å være impulsive ovenfor ukjente, i alle fall ikke på bussen.. og den hyggelige veien….)

Mens jeg tenker og gruer meg, skal jeg øve meg på å fortsatt si fine ting til de jeg kjenner. Det gjør godt – prøv du også! Hvis du synes noen har fine sko, si det! Eller lukter godt! Eller har fine negler eller glade øredobber – SI DET! Jeg lover deg at om ikke du blir gladere, blir helt sikkert den som fikk fine ord det.

God fredag! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s