Fru Fornemmelser



I går hørte jeg Reiseradioen si at det var deres siste sending i år. DA forsto jeg at det går ugjenkallelig mot høst. Når i tillegg folk i Oslo begynner å gå i støvletter og høstjakker (selv omd et er meldt 20 varme i dag) da er det i alle fall på tide å legge bort Hawaianas og sommerkjoler. Kanskje. Jeg pleier ikke følge strømmen, gjør jeg vel?

På grunn av årstiden som nærmer seg, har vi endelig fått gjort en del av det som har hengt over oss en stund. Baksiden av huset har fått et ekstra strøk (Og jeg fikk også ett – er det helt umulig for meg å male uten å se ut som om jeg har rulla meg i malingsspannet? Jeg var lettere løsemiddelskadet lørdags kveld kan man si.) og *fanfare* vi har fått grunnet og tatt første strøk på boden!

Etter at skogen forsvant bak huset, ble boden plutselig stående i all sin umalte prakt, men nå er den på vei mot å bli skinnende hvit – og døra, den skal bli hellasblå. Jeg kjøpte blåfargen for «noen år siden» (trodde jeg) men den gikk ut på dato i 2007.. *host* Hvor ble disse årene av? Det er forså vidt godt å se at jeg er tro mot mine ideer, men dette var o overkant lenge synes jeg. Malinga var i tillegg klumpete og plutselig i lavendel i stedet for den blåfargen jeg er sikker på at jeg kjøpte, så da må jeg ut på jakt igjen. Noen som har et navn eller fargenummer på en fin hellasblå farge? (Dere forstår hva jeg mener, den nydelige blåfargen som er på dører, fliser og andre ting i Hellas – jeg har alltid ønsket meg en slik dør i alt det hvite.)

Vi avsluttet arbeidet før Minneseremonien i går. Da Kongen vår talte, satt vi (som ganske mange i Norge har jeg forstått) og hulka i tørkepapiret, og da Karpe Diem kom med «Tusen tegninger» ble det nesten oversvømmelse i stua. Den sangen er så fantastisk vakker, både i melodi og ord! Har du ikke fått med deg teksten kan du lese den her. Og da lyden av noen som ikke greide å holde sorgen tilbake men flere ganger helt desperat ropte «mamma» under KORK sin Beethovens symfoni nr 7, da trodde jeg hjertet mitt skulle briste. Det er mulig det ikke var mamma han ropte (jeg trodde jo også at det sto 22.7.11 på jakkeermet til Morten Harket) men det var uansett hjerteskjærende å høre på.

Det er så mye sorg rundt oss at det ikke er til å fatte. Jeg klarer ikke helt å ta alt inntil meg, jeg må lukke igjen innimellom for ikke å gå i en evig tåreoppløst tilstand. I morgen gravlegges en hjertens kjær i Tromsø, og jeg skulle gjerne vært der oppe i nord for å ta farvel og støtte familien hennes og klemt litt ekstra på tantebarnet vårt og alle andre rundt. Det er helt uvirkelig at vi aldri skal få møte henne igjen. Det er så fint, dette verset: «Så lukker vi deg i våre hjerter inn, og gjemmer deg innerst inne. Der skal du for alltid bo i våre sinn, som et kjært og dyrebart minne.»

Det er det det blir til slutt. Minner. Gode minner man kan ta frem. I forrige uke var jeg så heldig at jeg møtte igjen min gamle klassevenninne som døde fra oss i fjor vinter – i drømmeland. Jeg drømte at jeg gikk på en skogsbilvei og hun kom løpende, med blomsterkrans i håret og et stort smil om munnen, akkurat sånn som hun så ut da hun levde. Hun lo til meg og løp videre, og jeg ble stående igjen med følelsen av at hun hadde det bra. Da jeg våknet, smilte jeg. Og drømmen hang i meg hele dagen. Jeg pleier ikke være sanndrømt, jeg har aldri drømt noe fornuftig i hele mitt liv, men denne drømmen….. den tar jeg med meg. Jeg tror hun har det bra der hun er.

Ta vare på hverandre!

Og ha en fin dag! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s