Fru Tankefull


Jeg er veldig flink til å skrive hva jeg mener og føler om alt mulig, men utrolig dårlig på å vise følelser hvis det skikkelig gjelder. Hvis det er krise innvendig. Hvis alt klapper sammen som et korthus, sitter jeg og jobber så hardt med det at det til slutt virker overkommelig. Og jeg avleder meg selv ved å være veldig opptatt av hvordan andre har det. Slitsomt selvsagt, det tar meg jo igjen på en eller annen måte, men det er redningen der og da.

I går slo det meg at jeg har vært veldig skånet for dødsfall i nær familie. Jeg har alle mine i god behold, foruten om oldeforeldre, farfar og farmor. Farmor forlot oss for 10 år siden, men hun var gammel og hadde vært enke og alene lenge, så jeg greide å snu det til en hyggelig ting for henne mer enn en trist ting for meg. Hun fikk møte bestefar igjen, etter 50 år alene i stua si.

For uten om disse, har jeg ALLE nære slektninger og familie som har vært i livet mitt siden jeg ble født og som har kommet til etter. Dette har gjort sitt til at jeg nesten har en barnslig overbevisning om at vi i min familie og slekt er udødelige, noe realisten i meg selvsagt vet at ikke er tilfelle. Men hvis jeg tenker på hvor mange det er som en dag skal forlate meg, blir jeg helt gal av sorg! Selvsagt helt normalt å bli gal av å tenke på det og man burde jo ikke tenke på det heller, men jeg skulle nesten ønsket – uten at det skal høres for bisart ut, at de som en dag skal forlate meg hadde spredd det over hele livet mitt og ikke samlet seg opp i en haug nå som jeg har blitt voksen og tror jeg skal ha dem for alltid.

Utrolig barnslig og egoistisk tankegang, men nå er det engang sånn at sorg er en egoistisk reaksjon, hvordan man enn vrir og vender på den. Og det å forberede seg på at man en dag skal oppleve sorg, det er neimen ikke det hyggeligste å forberede seg til. For jeg MÅ forberede meg! Og jeg vet at uansett hvor mye og lenge jeg forbereder, kommer jeg aldri til å være klar.

Jeg tenker jo selvsagt ikke på dette til vanlig, men når jeg får små tegn på at ikke alle de jeg elsker over alt på jord, skal være her for alltid, kommer redselen snikende. Jeg rister den av meg, men den kommer uansett krypende inn i hjertet og gjør meg like skjelvende som et aspeløv i høststorm.

Det gjelder å ta vare på de man er glad i, hver eneste dag! Det er viktig å legge seg hver kveld å ikke ha noe uoppgjort med noen, vi vet aldri om solstrålene vekker oss dagen etter – og det er lykka i livet å ikke være alene når man har triste tanker.

Ha en fin torsdag – jeg sier som Piet Hein: Husk å elske mens du tør det, husk å leve mens du gjør det. 🙂

En kommentar om “Fru Tankefull

  1. Du har helt rett når du sier vi ikke skal tenke på det. Likevel så er det viktig å vite at det kan ramme – helt uventet. Du er heldig som har dine nærmeste. Jeg kommer fra en liten familie som desverre har mistet for mange i altfor ung alder. Og det er en slik tragedie for de som står nærmest og en slik påkjenning for et menneske at det ikke kan forklares. Likevel så er de fleste av oss skapt slik heldigvis, at vi sakte men sikkert klarer å reise oss igjen.Finner en styrke vi ikke ante var der. Hverdagen går sin gang på sitt vis. Sorgen slipper sakte taket, men savnet forblir. Og de periodene som var så tunge kommer sjeldenere og sjeldenere. Og så sier bare jeg – det er ikke stakkars oss, det er stakkars de sjebnene som ikke fikk være så heldige å få fortsette livet her blant alle de menneskene de elsket.
    Døden er det eneste sikre i livet og det er flott at du tenker på den og snakker om den. Det er det altfor få som gjør mener jeg.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s