Fru Bekymret


I dag hadde Pelle sitt første anfall etter at han fikk diagnosen syringomyeli. Jeg skulle slippe ham ut og så hylte han høyt, noe som gjorde at jeg trodde jeg hadde tråkket på ham. Jeg flyttet meg og skulle til å åpne døra igjen da han hylte en gang til. Da skjønte jeg det: Det er sånn det kommer til å bli. Jeg slapp han ut og han gikk ut på snøen og falt selvsagt gjennom. Og for hver gang han falt gjennom den råtne snøen, hylte han høyt. Har du non gang hørt et dyr hyle i smerte så vet du hva jeg mener. Det skjærer gjennom marg og bein.

Jeg hentet ham, og han ble stående og skjelve og se ut som verdens tristeste lille hund. Nå som vi vet hva det er, skjønner vi jo at det vi trodde var kuldefrysninger i vinter, ikke var det. Det er rett og slett en del av det hele.

Vi gikk inn, lokket med yndlingsgodbit men ikke engang det var interessant. Han bare klynget seg til meg mens han fortsatt så på meg med det triste øyet sitt. Heldigvis begynner ikke konemor på jobb før senere, men å gå fra de to nå var ikke noe morsomt. Og hva gjør vi? Kan man være hjemme fra jobb pga syk hund? Hvor vondt har han? Hva gjør andre i slike situasjoner?

Når det komme til slike ting så kjenner jeg at jeg ikke er en rutinert og erfaren hundeeier. Jeg har rett og slett ikke peiling på hva jeg skal gjøre, hadde det vært opp til meg hadde jeg tatt med meg kona og Pelle og lagt meg under dyna igjen og ventet på at alt skulle bli bra. Selvsagt gjør jeg ikke sånt lenger, jeg er tross alt snart 40 år, men det hadde jaggu vært godt – spesielt om jeg hadde vært sikker på at det fungerte. Men det gjør jo ikke det. Ikke denne gangen.

Nå er ikke en hund all verden sier kanskje du, vi kan jo bare kjøpe en ny, men har du aldri hatt hund selv tør jeg påstå at du ikke forstår hva som foregår inni meg nå. Jeg ser på meg selv som en ganske sterk jente som kan stå støtt i en orkan, men dette med Pelle gjør meg så svak at jeg er redd at hvis noen hever stemmen til meg vil jeg begynne å gråte.
– Og jeg gråter kun til triste filmer.

Den bisarre gleden i det hele er at jeg ikke er alene om dette. Konemor står last og brast ved både lille P’s og min sin side. Og vi ved hennes. Den hellige treenighet. Uten den hadde jeg vært sjanseløs.

Ha en fin dag der ute, ta vare på hverandre! 🙂

7 kommentarer om “Fru Bekymret

  1. Så trist, så trist, Anne. Føler med dere og skjønner SÅ godt bekymringene rundt alt sammen. Ta vare på Pelle – det vet jeg jo at dere gjør – og gi han så mye kjærlighet som dere bare kan.

    Stor klem fra en som tenker på dere

    Liker

  2. Stakkars fine Pelle 😦 Det er ikke noe moro når det er sånn. OG nei man «kan ikke bare kjøpe en ny hund» Jeg har selv hatt dyr hele mitt liv, bla en Cavalier da jeg var liten. Han led av hjertefeil, helt andre symptomer og sykdomsforløp, men jeg kjenner følelsen din. Det å se på at symptomene kommer, og er der, og vite at for hver dag som går så er man en dag nærmere den dagen man må si farvel til sin beste venn. Man føler seg hjelpesløs og vil så gjerne hjelpe. Lykke til videre 🙂 Det høres ut som om du tar godt vare på Pelle!

    Liker

  3. Tusen tusen takk for gode tanker og ord! Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli en hønemor til en hund, men det har jeg altså blitt.
    Han ligger hos veterinæren nå, har fått smertestillende og blir observert.

    Så det er altså sånn det er å få syringomyelia inn i livet sitt… fy fader altså, all ære til alle som har sykdom i huset, enten det er mennesker eller dyr. Det tærer på hjertet.

    Torsdagsklem til snille jenter! ❤

    Liker

  4. Jeg lærte leksen med fuglen min Mulle – men leksjonen er slik: JA, det er lov å være hjemme med sykt dyr!! Jeg tar det nå ut som sykt-barn dager jeg, helt seriøst, for å oppleve å gå på jobb, mens undulaten min (jada, BARE en undulat) satt og laget ynkelige lyder i buret sitt, for så å lage en dyrlegeavtale mens jeg var på jobb, og komme tilbake til en død fugl i bur gjentar jeg IKKE – på noen som helst måte… Bare fordi jeg «måtte» på jobb!

    Liker

  5. Kjære deg, jeg har ikke fått med meg at dere har fått svar på Pelles prøver og nye undersøkelser. Det var fryktelig leit å lese at han har fått syringomyelia. Stakkars, stakkars Pelle.
    Jeg må nok nå innrømme at jeg hadde mine sterke og bange anelser for at det var det han hadde. Ut fra de symptomene du hadde nevnt kjente jeg igjen alt for mange av de. Jeg vet ikke om du husker at jeg fortalte det, men den forrige hunden vår, Børre, hadde også syringomyelia og døde forrige vinter. Det er veldig mye jeg kan fortelle deg om sykdommen, men i fare for å virke påtrengende lar jeg det være opp til deg å ta kontakt med meg hvis du ønsker å snakke om det og stille spørsmål fra en hundeeier som har opplevd det samme. Hvis du vil sende meg en mail er andressen anette.solheim@gmail.com

    Mange varme klemmer sendes til deg og konemor, og aller mest til Pelle. Hakk-i-hæl-Herman logrer og sender også en hilsen. 🙂

    Anette Willemine

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s