Fru Vårglad


Noen ganger blir jeg sittende på bussen og smugtitte på hva folk skriver på mobilen. Jeg vet det ikke er lov men så er det sånn at øynene automatisk trekkes mot ett eller annet og så plutselig tar jeg meg selv i å sitte og lese. Selv om det er en meter unna og jeg bruker briller for nærsynthet. Skjønn det den som kan. Jeg ser ikke alt som står selvsagt, jeg får med meg noen ord og så fyller jeg i resten selv.

I dag kom det på en dame i mammas alder, dvs snart 60, og det første hun gjorde var å ta frem mobilen og skrive en lang melding til mamman sin om hvor deilig vårvær det er. Og selv om jeg skulle hatt smekk på lanken for å ha smuglest, ble jeg bare glad! For det hun skrev var så hyggelig og så nærværende, ikke bare fordi hun var en godt voksen som gledet sin mamma med en vårmelding – vi satt der bak i bussen, konemor og jeg, fortsatt i vinterhabitt, og kjente at det ER på tide å ta frem vårklærne!

Jeg våknet før jeg måtte i dag, hadde god tid og greide å kle på meg noe som verken var hullete eller loslitt (og som man ikke ser når det er vintermørkt ute og dårlig belysning på soverommet – gjett hvem som skal ha årets opprydning og ikke minst KASTING av klær til helga? Jeg føler jeg har bodd i de samme klærne siden oktober, nå er det jaggu meg HELT nok!). Det ble uansett noe svart, jeg er fortsatt blek og kler ikke noe annet, men det var helt uten antydning til «det varme under»! O lykke! (Vi må ikke glemme at jeg er min egen bestemor. Klart det må være noe varmt under!)

I dag skal jeg møte MIN mamma etter jobb. I vårværet! Det er noe helt spesielt det, å møte mamsen i Oslo – det er nesten ferie og fridag på en dag, selv om det er en vanlig arbeidsdag. Etter å ha feiret konemors bursdag i helgen, med den ene godsaken etter den andre, skal det bli hyggelig å avslutte mammabesøket med en pizzadate i byen.

Vi har i løpet av helgen kunne slå fast at familieordet vårt må være «Mmmmmmmmmmm», avsluttet med et fornøyd sukk. Og det gjelder både konemors og min familie. Makan til matglede! Lørdag var det bursdagskaker på Pascal, og hadde man ikke visst (og sett) bedre, kunne det sikkert høres ut som om hele gjengen gjorde noe helt annet enn å spise ved bordet. Det var sjokoladefondant-mmmmm, pasjonsfruktsorbet-mmmmmmm, bringebær-mmmmmm og kaffe-mmmmm og på kvelden var det duket for middag hos oss i Askelien. Kamskjellnytelse, lammeskank på en seng av limabønner og grønnsaker, selvfølgelig vin som var perfekt tilpasset og det hele ble avsluttet med mangosorbet til dessert.
En liten nedtur å spise karbonade på brødskive til middag i går, kan man si.

Pellefant har det ålreit, han er jo ikke noe sykere nå enn han var før vi fikk diagnose på ham – det er viktig å huske oppi det hele, selv om vi behandler ham ENDA litt bedre enn vi har gjort tidligere. Jeg er usikker på hvordan det egentlig går an, men tydeligvis. Han spretter rundt og leker med bamsen sin, får oppmerksomhet og godbiter hele tiden og vi er i dialog med veterinær om medisinering. Dette er en av de tingene jeg ikke kan skrive «det ordner seg sikkert» om, for all statistikk er imot meg på det punktet, men jeg slutter aldri å tenke positivt likevel. Mirakler KAN skje.

Og jeg må vel avslutte dette før jeg blir alt for gladkristen.
Det jeg egentlig bare ville fram til, var at det er så viktig å sette pris på de små ting og å prøve å finne noe å være glad for – selv om man har en sorg inni seg.

Nyt vårsola, allergiplagene og hverandre!
FIN tirsdag til verden! 🙂

En kommentar om “Fru Vårglad

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s