Fru Dyregod


Det er veldig rart for en som ikke er oppvokst med hund, og faktisk oppleve alt det som jeg har ledd av folk for å være “rare” på tidligere. Jeg har alltid ønsket meg en hund, hvilken jente har vel ikke det en gang i sitt liv, men jeg fikk aldri det. Min kloke mamma skjønte vel at det var hun som fikk jobben med å gå tur og dressere, og med tre unger som trengte det samme, skjønner jeg prioriteringen – nå i ettertid.

Den gangen var det ikke mye forstand på meg. Jeg smuglet hjem kattunger og gjemte dem på soverommet mitt, jeg adopterte lam på gården til kusina mi og jeg gikk tur med alle hundene i nabolaget. Da jeg endelig fikk et kjæledyr, var det en katt. Mor skjønte vel at det ikke var noen vei tilbake, og jeg tror ikke hun angret. Katten fikk tre barns fulle oppmerksomhet fra dag èn og jeg ga den det flotte navnet Vanessa Natasha Peace von le Piaf, oppkalt etter alle de pene damene jeg visste om på den tiden, i tillegg til litt fred og Edith Piaf.

Dyr nummer to i kjæledyrrekken, ble en kinesisk dansemus ved navn Tassmus, og deretter ballet det på seg. På et tidspunkt hadde jeg Robin, Thomas, Morten, Petter, Christoffer, Christian og Martin i et bur på soverommet, alle kinesiske dansemus, oppkalt etter de fineste guttenavnene jeg visste ,og som selvsagt viste seg IKKE var bare gutter og med den formeringen det førte med seg. Deretter kan vi nevne hetterotta Burton (jeg var forelsket i en som kjørte Burton snowboard) hamsteren Dotten (ikke spør om navnet, det var lillesøster sitt valg), marsvinet Tarzan (tøffing), undulaten Hero (oppkalt etter Hege og Roger som jeg fikk den av), Katten Figaro (lignet på den i Pinocchio), den brune rotta Edvard (etter den mer kjente Munch) og ørkenrottene Turi og Guri. (Ikke spør engang.)

Til tross for at jeg har hatt så mange dyr, har jeg alltid hatt et slags pragmatisk forhold til dem. Det har vært dyr, verken mer eller mindre. De lever og de dør, man gråter en skvett og så går man videre. Jeg tok sågar livet at et par av dem selv, uten å la det gå nevneverdig innpå meg.

Da konemor og jeg bestemte oss for å kjøpe hund for fem år siden, var valget av rase ganske lett. Det måtte bli en Cavalier. Og da vi møtte Pelle første gang, var det kjærlighet ved første blikk. Han valgte oss, og da var det gjort. Det første lille svarte nøstet i et kull med fem, som kom løpende mot oss, kravla opp på fanget mitt og bet meg i øret.

Den første uka han bodde hos oss, hadde jeg faktisk “mammaperm” og var hjemme sammen med ham og det er nok derfor jeg falt så hodestups. Han ble med meg på jobben hver dag i et halvt år og da jeg begynte i ny jobb og måtte begynne å ha ham hjemme, var det førstemann hjem for å åpne døra og få en smask fra en overlykkelig hund.

Jeg ble tussete. HELT vanvittig valpetussete. Det hadde jeg ikke i min villeste fantasi trodd. Helt siden vi fikk Pelle har jeg måtte skyndte meg hjem til ham. Nå skal det jo sies at han er alene i opp i mot 10 timer hver dag, så det skulle jo bare mangle at jeg skynder meg, men det jeg er så overrasket over, er mine egne følelser for denne lille krabaten!

“Det er jo bare en hund” er det mange som sier, og jeg skal ærlig innrømme at jeg ofte har tenkt slik selv når folk har oppført seg “sinnssvakt”. Jeg skjønner jo nå hvorfor de oppfører seg sånn. Pelle har jo, som jeg har fortalt tidligere, vært litt frem og tilbake hos dyrlegen for å få avklart om han har hjertefeil, og vi har vel lukket øynene litt for det faktum at han faktisk KAN være alvorlig syk. Når han nå har vært syk i to dager, kastet opp, skjelver som et aspeløv og bare vil sove – da revner det litt inne i meg.

Jeg trodde aldri jeg skulle bli SÅ bekymret for en hund. Nå tenker jeg på ham døgnet rundt, han får så mye oppmerksomhet at det grenser til det gale, men verken konemor eller jeg greier la være. Han har kviknet til, men er fortsatt pjusk og veterinæren er jo så søt at hun ringer hver dag for å høre hvordan det går med ham, Nå har vi endelig fått bestilt time til ultralyd, EKG og røntgen også. Jeg kjenner at jeg gruer meg til resultatet, men samtidig så skal det bli veldig godt å vite HVA det er som feiler ham, hvorfor han får anfall og hvorfor han er så puslete.

Tenke seg til. Jeg, som knerta en katt med murstein uten å felle en tåre. (Katten var dødsens og jeg gjorde den en tjeneste, han var bare skinn og bein i tillegg til blind. Han greide ikke gå og remjet og mjauet så forferdelig fordi han hadde det vondt at det eneste riktige var å la den vandre til de evige musejaktmarker – så er det sagt.) Jeg er et lite aspeløv når det kommer til Pelle. Jeg tør ikke tenke engang, hvordan jeg ville reagert om han døde. Jeg vet jo at han ikke kommer til å leve like lenge som oss, men likevel. Han er familie. Av og til dreier alt seg om han. Det hender noen hilser til ham og glemmer oss.

Jeg har blitt en av de sinnssvake. Og jeg synes det er helt greit. Jeg skjønner ikke hvordan jeg noen gang kunne tenkt “det er bare en hund”. Jeg skjønner nå at når man først har hatt en hund, blir den tanken helt absurd. Det blir “barnet” – selv om jeg misliker den menneskeliggjøringen. DER kommer pragmatikeren frem igjen. En hund kan aldri bli et barn, selv om jeg selvsagt skjønner at det BLIR det for mange.

Herregud. Jeg har virkelig blitt en skrulling. Jeg skriver en hel blogg om bikkja vår. (Som for øvrig ikke kalles bikkje, da jeg synes det er nedverdigende.)

Tenker jeg stopper her jeg. Jeg kjenner det kan bli hardt og ro dette i land.

God torsdag! 🙂

4 kommentarer om “Fru Dyregod

  1. Jeg kan til en viss grad forstå tankegangen du har hatt, «det er jo bare et dyr». Men jeg klarer ikke å tenke sånn i det hele tatt. Fikk heller aldri en hund når jeg bodde hjemme (hadde katt og to undulater, heldigvis ikke samtidig), så den første hunden kom noen måneder etter at jeg flyttet hjemmefra.

    Nå har jeg hatt min tredje hund i 3 uker, og selv om jeg følelsesmessig ikke ennå er der hvor jeg var med min forrige hund (som jeg fremdeles savner sårt etter 2 1/2 år), så vet jeg at hjertet mitt kommer til å revne den dagen han også er borte.

    Det er ikke bare et dyr. Det er et levende vesen med en form for tanker, med følelser og med en utrolig evne til å gi kjærlighet. Og de fortjener alt tilbake.

    God torsdagskveld 🙂

    Liker

  2. Å skaffe seg hund, er det samme som å få et nytt familiemedlem – som skal inkluderes.
    Det er snakk om livsstil.
    Tommelen opp for hunden!
    Min mor har også smuglet husdyr inn i heimen sin som barn..
    Hilsen
    Aceogmor

    Liker

  3. Jeg koser meg med dine anekdoter over barnets ønske om dyr, dyreholdet og ikke minst hva Pelle har gjort med deg og tanken om hundehold. Er selv i kategorien mennesker som har stor medlidenhet med mennesker som kan si «men det er jo bare en hund». De stakkars menneskene, som aldri har fått føle den betingelsesløse kjærligheten og det fantastiske – gode som oppstår i kontakten mellom hund og menneske. For et tomt liv de må ha…
    Mine hunder er fantastiske – hvert enkelt individ for seg er helt spesiell – og den dagen de blir borte er de dypt savnet…
    Det gleder meg å lese at din Pelle har vist deg sin verden…:-)
    Med vennlig hilsen
    Ellen og hundene…

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s