Fru Søndagsskravl


Nå henger jeg jaggu meg etter i kontinuiteten i skrivinga her! Dette går ikke! Jeg er jo mest kreativ og har mest på hjertet på morgenkvisten, men jeg kan jo ikke starte dagen på jobb med å blogge? Jeg greier jo aldri å begrense meg til noen setninger heller, jeg må jo alltid skrive meg bort i ett eller annet, så da tar det jo fort en liten halvtime. Og når jeg kommer hjem på ettermiddagen, er det jo snart kveld og da er hodet mitt i ferd med å forberede seg til å sove, så da blir det jo bare fjas som kommer ut. Jeg har faktisk et problem.

Mulig jeg må begynne å blogge på bussen på vei inn til Oslo? Det er jo på de 40 minuttene jeg bruker mest energi – på å la være å hisse meg opp over at folk ikke tenker på andre enn seg selv. Og jeg er ganske lettet når jeg hopper av bussen og har greid å kanalisere energien inn i boka mi istedet for å hisse meg nevneverdig opp over unødvenigheter! For det ER jo unødvendig av meg å irritere meg over andre på den måten der. Det er omtrent like ubrukelig som å bli sur på været. Folk og vær kan man ikke gjøre noe med likevel.

Uansett om jeg hisser meg opp hver morgen, kommer folk likevel til å nyse så spytt fyker rundt ørene på meg, legge sneipen sin i lomma før de går på bussen, glemme å pusse tenna, dra inn snørra så det durer i bussgulvet og breie seg ut i setet sånn at man blir sittende klemt inntil ett eller annet som lukter vondt. Hvis jeg smeller opp pc`n og begynner å skrive, irriterer sikkert jeg noen også? Kanskje det ikke var en så dum idè! Hm. Dette må jeg tenke på.

Mens jeg tenker kan jeg jo skrive om det jeg EGENTLIG skulle skrive om. (Skjønner dere eller? Hadde jeg skravla like mye som jeg skriver, hadde jeg ikke hatt mye annet å gjøre tror jeg..)

Fredag morgen leverte jeg Pelle til veterinæren for utredning. Det har blitt konstatert at han har en bilyd på hjertet, og i jula fikk han et anfall som skremte buksevann på hele familien, så da var det bare å ta tak i det. (Jeg tror jo at sykdommer forsvinner av seg selv om man bare ignorerer dem – den gang ei.) Han er av rasen Cavalier King Charles Spaniel, og de er jo så ihjelavlet at det er til å gråte av. Jeg har lest at det er mulig de skal slutte å «produsere» bl.annet denne rasen for å få den tilbake til det opprinnelige – sikkert ikke dumt i det hele tatt. Neste gang vi skal ha en hund, skal vi i alle fall sjekke oppdretter MYE mer nøye enn det vi gjorde denne gangen. Rasen er jo veldig utsatt for hjerteproblemer – og den sykdommen vi frykter aller mest, nemlig Syringomyelia. (Og her lukker jeg øynene. Jeg nekter å tro at han feiler noe som helst.)

Vettre Dyreklinikk er forøvrig den hyggeligste klinikken jeg har vært på noen gang. Der jobber det to søte damer som alltid har tid til å forklare deg den minste detalj, og som følger deg opp så godt at du tror du er kongelig. Og SLIK service er jo jeg ganske så svak for. Pelle ble levert der på morgenen, og da konemor kom hjem i firetia, satt han i gangen her hjemme og ventet på henne – og skravlet omtrent like mye som det jeg pleier gjøre når jeg har opplevd noe ekstraordinært. Vi bor to minutter unna klinikken, men det at de faktisk tar seg tid til å gå hjem med ham når de er ferdige, synes jeg er veldig bra! Nå gjenstår det bare å få svar på blodprøver OG få innkallelse til ultralyd på Veterinærhøyskolen. Og i mellomtiden krysser vi alle fingre og tær. Han er et enøyd og særdeles levende vesen vi er veldig glad i og som vi gjerne vil ha her i maaange år til.

Mens konemor og Pellefant kosa seg hjemme, var jeg på forsinket julebord med jobben – drakk cava og spiste tapas, hørte og så på Sevillanas og kosa meg sammen med en utrolig hyggelig gjeng! Torsdag ettermiddag fikk jeg forespørsel om jeg ville holde Damenes tale (ingen av gutta ville – hva var vel mer naturlig enn å spørre meg da? Enig.) og jeg sa selvsagt ja. Enda et resultat av at munnen rører på seg før hjernen rekker å reagere. Å ta det sånn på sparket var sikkert like greit, jeg har jo, som gamle lesere har fått med seg, en prestasjonsangst som når uante høyder innimellom. Men jeg har funnet ut at det å bare hoppe i det, gjør den litt mindre ubehagelig. Jeg skrev i alle fall et dikt på rim til hver og en dame, til stor suksess, applaus og klemmer! Jeg var så skjelven i beina etterpå at jeg ikke greide stå, og ørene mine var så røde og varme at jeg er sikker på de varmet opp de som satt på hver side av meg. Men det var absolutt verd det. Fine damer fortjener fine ord!

Nå er det hjemmelaget pizza her i Askelien, konemor ser på skirenn (som vanlig – til å gå så lite på ski selv, kan hun og vet hun det meste om smøring og teknikker vil jeg si!) Pellefar ligger og snorker under stolen min, jeg gir en lang F i snømåkingen i dag og freden er fullkommen.

GOD søndag! 🙂

7 kommentarer om “Fru Søndagsskravl

  1. Tusen takk! 🙂

    Han ble angrepet av en løs hund da han var 6 mnd, og han som angrep rev ut øyet hans så det hang og dinglet i synsnerven. Det kunne ikke reddes, så de klippet det av og sydde igjen. Han fungerer veldig godt uten, det hjalp nok at han var så liten! 🙂

    Liker

  2. Kjæra nånn..det høres bare forferdelig ut! Men det er utrolig hvordan de tilpasser seg, og som du sier, er det helt sikkert en fordel at han var så liten.

    Min forrige firbeinte ble også angrepet når han bare var noen måneder gammel, men heldigvis gikk det veldig mye bedre uten fysiske skader i det hele tatt.

    Liker

  3. 🙂 Du skriver så morsomt. 🙂 Skjønner at både ord og energi står i kø hos deg! 🙂 Skravling og skriving kan naturlig nok hjelpe på å få uttrykt ordene, men energien… mmm … tror nok du burde revurdere den snemåkingen. 😉

    Håper det viser seg at prøvene til Pelle er fine. 🙂 Så skjønn han er!

    Vi har forresten også en Cavalier black/tan, Herman på 9 mnd. Herlig liten krabat. Den forrige hunden vår var en Cavalier blendheim-farvet, han ble bare 4 år. ♥

    Lykke til med go'ingen. Stikker innom senere for å høre hvordan det har gått. 🙂

    Klem,
    Willie

    Liker

  4. Tusen takk alle sammen, Pelle voffer glad tilbake! Og er HELT klar for en date med Laika, fru Storlien! 🙂

    Det som nesten var det verste med at han ble angrepet den gangen, var at hun som eier hunden bare tok med seg bikkja og stakk av! Jeg anmeldte henne selvsagt, men det ble jo henlagt etter kort tid. Hadde jeg sett henne igjen, skulle hun jaggu meg fått det varmt om ørene!

    Så heldig du er Willie, som har en liten krabat på 9 mnd! Vi har lyst på en til vi også, kanskje Pelle hadde likt å hatt en lillebror? 🙂 Hva skjedde med han som bare ble 4 år? Huff. Det er så trist når dyra går bort. Håper alle prøvene til Pelle er nogen lunde fine og at det lar seg reparere med medisin.

    KLEM til dere alle, fine damer! 🙂

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s