Fru Solskinn


Det er faktisk en stund siden jeg har smilt SÅ mye på en uke. Jeg kan nesten ikke huske sist, det må muligens ha vært for ca tre år siden, da jeg fikk den forrige jobben jeg hadde – den hadde jeg tross alt hatt lyst på i 5-6 år. Synd det ikke ble som forventet, men som vi evige optimister pleier å si: det er en mening med alt, og det ordner seg alltid!

Dere som kjenner meg og dere ukjente som har fulgt meg en stund, vet jo at jeg VELDIG fort blir altoppslukende opptatt av det som får hjertet mitt til å smile. Sånn har jeg alltid vært, og selv om jeg prøver å «skjerpe» meg litt (i den forstand at jeg skal unngå å gå på snørra) greier jeg ikke helt å la være og «ta av». Jeg føler at jeg modererer meg som bare det denne gangen, klok av skade og redd for å gå på en ny smell, men innerst inne er jeg så fornøyd og så GLAD at det sprudler litt over. Som nå. Jeg burde jo ikke skrevet dette, det KAN – som vi har opplevd før – gå troll i ord og plutselig sitter jeg der med postkassa full av skjegg. Samtidig så NEKTER jeg å ikke la gleden over dagene som er og som kommer, få lov til å skinne litt gjennom det for tiden påtatte forsvarsskallet. Jeg er jo som jeg er, enten jeg vil eller ei. Helst vil jeg, for jeg trives med å være meg, selv om jeg er en av de rareste jeg kjenner. Men rart er greit det og, er det ikke?

Å få en ny jobb er nesten som å finne en ny kjærste. Man blir så opptatt av å lære alt om den andre med en gang, for å kanskje på en måte føle at man ikke nettopp har møttes? Man vil på eller annen måte late som man har vært forutbestemt for hverandre? Alt er hyggelig, alle fakter og tics og rare greier som man egentlig ikke liker så godt ellers, det overser man glatt fordi alt annet er så FINT. Og så viser det seg at det faktisk ER den rette, og da kan man gradvis begynne å endre på det man ikke liker så godt, sånn i smug, så den andre ikke oppdager at dårlige manerer eller pilling i nesa forsvinner av seg selv. Selvsagt skal man ikke ENDRE på et menneske man møter – det er tross alt DET mennesket man faller for, men litt sånn smågrums er det lov til å sakte men sikkert plukke av. Det samme gjelder jo (forhåpentligvis!) andre veien også?

Litt sånn er det med nye jobber også. Man går på med hud og hår og er så nyforelsket at man ikke vet hvilken fot man skal stå på. Og man bryr seg ikke så mye om ting som er annerledes eller rare akkurat der og da, men etter hvert som man blir varm i trøya, og kanskje oppdager at det ikke var så perfekt som man ville ha det til – for ingenting ER perfekt (bortsett fra et godt måltid kanskje), kan man snikinnføre nye rutiner eller gjøre om på andre fastgrodde saker. Enten det eller så blir man bare en del av det som er fra før, og synes det er HELT gull. Ikke at jeg sier at det er slik her jeg har havnet nå, nå er jeg generell bare så DET er sagt! (jeg ser det kunne misforstås.)

Jeg holder en knapp på en god blanding. Jeg er på riktig sti og jeg har havnet på en vei jeg liker, det kjenner jeg i hjertet mitt, og så får jeg håpe at noen er enig med meg (jeg HAR jo prøvetid mener jeg, det KAN jo fortsatt gå galt – og jeg ser til min skrekk at jeg har blitt bekymret for ting jeg aldri før var bekymret for, det bekymrer meg..)!

Jeg skal i alle fall bruke alt jeg har lært før – OG mens jeg gikk her hjemmme og var glamoruhusmor, til å få dette til og bli en historie som ikke slutter før den engang begynte.

Jeg er igang!
GOD HELG! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s