Fru Solo


ÅHERREMIN! For en følelse?! Jeg blir altså helt overrasket over hvor stort et adrenalinkick det er å gjøre noe man gruer seg til så man nesten kaster opp!

I dag var altså den STORE dagen. Jeg har vært på prøvesynging for Det Store Korslaget, på Eikeli videregående, langt pokker inni Bærum. Kjørte meg bort gjorde jeg også, det er jo ikke akkurat innebygd GPS i Toyotan vår. Men min indre GPS greide brasene gitt! Jeg er bittelitt Lisbeth Salander på fotografisk hukommelse når det kommer til kart. Jeg pugger kart og det hjelper like godt som en GPS. Stort sett i alle fall. I dag gikk jeg glipp av en rundkjøring fordi jeg var så stresset, og holdt på å havne langt oppi Lommedalen. Heldigvis slo fornuften inn og ledet meg på riktig vei.

I går var jeg TO nanosekunder fra å trekke meg fra hele greia. Sangen hørtes sur ut, jeg ble sur, sangen ble litt surere, selvtilliten datt i kjelleren og jeg gråt nesten en skvett fordi jeg ble så frustrert og nektet å synge så mye som en tone for konemor. Stakkars, hun vet nesten ikke hvordan jeg synger hun, hun har vel bare hørt «etter en flaske vin»- synginga mi… og den er jo IKKE noe å skryte av. Men så var det dette med at jeg har sagt til hele verden at jeg skal være med… det forplikter jo litt. Jeg hadde unnskyldningen klar, men så begynte jeg å tenke på det at jeg HAR jo prøvesunget før, det er bare så veldig lenge siden at jeg hadde glemt det. Da jeg skulle bli med i Oslo Damekor måtte jeg prøvesynge, og det måtte jeg sikkert da jeg ble med i Tingvoll Kirkekor også. Dessuten har jeg gjort MÆTT i ting som er MYE skumlere enn å stå foran to personer å synge, så etter å ha tenkt litt på det der, bestemte jeg meg for å gjennomføre og sovnet som en stein.

Nå er jeg glad jeg hørte på min indre stemme. Det VAR ikke skummelt. Det skumleste var å nesten ikke rekke det fordi jeg kjørte meg litt bort. Jeg sang av hjertens lyst (det hjalp at hun ene jurydama var smellvakker!) smilte pent, NEIET (kan dere tro det?? Hvorfor i all verden GJØR jeg det?!) takket for meg og forlot åstedet etter å ha ønsket alle de andre lykke til. Da jeg satte meg i bilen, begynte tennene å klapre, hendene skalv og jeg kjente at jeg var helt på tuppa innvendig – DA kom reaksjonen. Godt den ikke kom før jeg sang, da hadde det blitt rare greier tror jeg.. Jeg ANER jo ikke hvordan dette gikk, men de trampet takten og nikket med hodene i alle fall, det er jo NOE?

Da er det bare å vente en uke eller noe sånt, før jeg får svar på om jeg er videre og får møte selveste Erik & Kriss! Nå har jeg hoppet over dette gjerdet, da greier jeg ett til! Wish me good luck! 🙂

Ha en strålende torsdag! 🙂

5 kommentarer om “Fru Solo

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s