Fru Spaltelørdag


Ikke helt i vater i går, men det gikk fort over. Ca rett etter at jeg hadde skrevet innlegget tenker jeg, det er godt å få det ut – og livet er jo for kort til å gå rundt og være sur!

Her er dagens spalte i Opdalingen. Noen har kanskje lest den før, jeg tatt meg den kunstneriske friheten å mekke litt på noe jeg har skrevet tidligere i bloggen. Jeg hadde lyst til at mine hjembygdinger som ikke er på internett skulle få lese det til morgenkaffen 😉

Et tidlig vinterkyss fra Vettre

De som ikke liker snø, må ha opplevd noe traumatisk. Kanskje de har blitt snøbaska litt for mange ganger, snødd inne i flere dager uten mat, bitt sperret ute midt på natta uten ekstranøkkel å oppdrive og uten noen å kunne ringe til, tapt «Kongen på haugen” litt for mange ganger, eller kanskje de kommer fra Østlandet og ikke kan kjøre bil på snøføre. Da kan jeg for så vidt ha bittelitt medfølelse. Men bare litt. Snø er jo fantastisk deilig! Og så VAKKERT som det blir rundt oss!

Da jeg var lita og bodde på Oppdal, DA var det snø da. Det som kommer nå for tiden er jo ingenting mot hva som lavet ned den gangen. Da var det snø opp til vinduskarmene, vi måtte gå på ski til naboen og for ikke å glemme: til skolen! Vi ble jo ikke kjørt av mor eller far fordi om det ikke var pent vær, ærlig talt! Vi måtte jo lære å greie oss selv og fedrene i nabolaget hadde jo allerede dratt på jobb og mødrene måtte jo passe på småsøsknene eller måke snø, så her var det bare å gå selv. Hver dag i 9 år gikk vi den samme veien. Enten på ski eller med alt for store sko (fordi vi måtte ha noe vi skulle vokse i), eller med spark hvis kommunen hadde vært så elskelig å brøyte for småbarna, sånn at de kunne komme frem til skolen uten å ha store baller med snø hengende fast i den hjemmestrikka stillongsen som klødde som pokker og måtte henge til tørk over ovnen i klasserommet mens du selv sprang rundt i strømpebuksa, som selvsagt hadde hull på tåa fordi du hadde arvet den av noen som var litt større enn deg. (La meg for ordens skyld legge til at dette selvsagt skjedde på barneskolen og ikke da vi gikk i 9. klasse. Gikk man i strømpebuksen den gangen, var det ikke snøens skyld, for å si det sånn..)

Hvis det var over 20 minus (mulig jeg husker feil?) fikk vi lov til å være inne i friminuttene. Da hengte rektor opp et rødt flagg utenfor vinduet sitt, til alles store glede! (Mulig ikke lærerne var like glade, og ha en haug med unger løpende i korridorene må ha vært et mareritt når jeg tenker meg om.) Men jeg kan enda huske hvordan det føltes å være ei glad jente i strømpebukse, med røde kinn og musefletter, og en helt vanvittig energi som man fikk utløp for i friminuttene. (Og litt i timene. Den stadig tilbakevendende setningen i karakterboken ”Anne snakker litt for mye i timene” sa vel sitt.) Jeg husker hvordan det luktet i klasserommet, av våt ull og store vintersko, matpakker, blyantkvess, papir og viskelærrusk, og den deilige lukten av snø og kulde som fulgte med oss inn.

Det var faktisk ikke uvanlig at det var opp mot 40 minus, og vi gikk til skolen med nesa bak skjerfet og det klødde i nesehårene av rimfrost og øyevippene var dekket av rim og hang fast i lua som man hadde tredd lengst mulig ned, tærne i de grå nesnalobbene eller brune cheroxene var blåfrosne og vi drømte høyt om å koble motor på senga sånn at vi kunne kjøre den til skolen. Vi tenkte sjelden eller aldri over at vi burde blitt kjørt av foreldrene våre, det var noe som ikke slo oss engang, det var en selvfølge at vi skulle gå. De få som ble kjørt, ble sett rart på, de var bortskjemte drittunger som ble sydd puter under armene på. Ikke rart vi ble noen tøffinger.

Når lekser var gjort, middag spist og stillongsen tørka, var vi på kveldskjøring oppi Hovdin. Vi kasta skia på skuldrene og gikk fra Indianerbyen med fulle mager og nytt pågangsmot. Bjerkeveien, som med våre korte ben og tunge bører virket uendelig lang, har antagelig hørt de fleste stygge ord som er å høre. Kveldene i skibakken er noen av de beste minnene jeg har fra barndommen. Vi så sikkert ut som små michelinmenn hele gjengen, med store hjelmer, bobledresser og svære slalåmstøvler. Men for en glede det var å kjøre på kveldstid! Vi kjørte porter, vi hoppet, vi kjørte utfor ned hele bakken, vi kjørte om kapp og vi slo oss aldri fordi om vi falt. Vi hadde pauser i varmestua, der lå det klær og sko i en eneste stor haug, og vi satt rundt på benkene med saftflaskene våre, i stillongs og ullsokker. Alltid denne stillongsen eller strømpebuksa. Den har forfulgt meg opp gjennom årene, jeg skjønner jo nå hvorfor, vi ble omtrent født med den på.

Etter mange timer i bakken, gikk vi hjem igjen, vrengte av oss klærne og fikk bade i badekaret mens mamma laget kveldsmat. Brødskivene gikk ned på høykant mens det ble lest høyt fra ”Frøken Detektiv” eller ”Bobseybarna” før vi ble puttet til sengs. Roserøde vinterkinn under store dyner, barndommens fabelaktige minner!

Jeg gleder meg til vinteren! Nå har den jo bare knapt blafret litt med vingene sine, og her på Vettre har det ikke vært i nærheten av et snøfnugg enda, men jeg vet det kommer. Østlandet er vel ikke kjent for å få mest snø, og det lille som kommer skaper mer trøbbel og store avisoverskrifter enn glede, men til min store fryd ser det ut til at vi har bosatt oss i et av de få områdene som faktisk får en del av det hvite fra oven. Det lille huset vårt kler vinterdrakten godt, og snøen når fort opp til vinduskarmen på kjøkkenet. Vi tenner lys i snøballykter ute i hagen og har skiene stående på trappa – nabobonden er nemlig en snill kar som kjører opp skispor på jordet sitt. Om skiene blir brukt så mye, er en annen sak, men vi har i alle fall mulighetene rett utenfor døra, akkurat som vi hadde da vi var små.

Det å komme inn fra kulden, ta av seg uteklærne og suse rundt i stua i strømpebuksa er noe jeg aldri kommer til å bli for voksen til. Det er kanskje et spesielt syn; en lettere smålubben 38-åring på 178cm, i strømpebukse og elgtøfler… men så lenge det bringer gode minner og gjør meg lykkelig, får det så være at noe faktisk kanskje VAR bedre i gamle dager? 😉

God helg!

4 kommentarer om “Fru Spaltelørdag

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s