Fru Songbird


Helt siden jeg var lita har jeg likt å synge. Nabojenta og jeg sto OFTE med hoppetauet som mikrofon og sang til ABBA og andre populære band på 70-tallet. Da jeg begynte på skolen, hendte det titt og ofte at jeg rekte opp hånda og spurte Frøken om jeg kunne få synge en sang, og på skoleavslutningene hadde alltid Anne Lise og jeg en «flott» oppføring av årets Melodi Grand Prix-vinner. Jeg sang i barnegospelkor i baptistkirka, jeg sang i et annet kor i misjonsforeningen (?) sitt lokale og da jeg ble større sang jeg i kirkekor og damekor. Jeg var faktisk med og sang inn en kassett på 90-tallet også, det hadde jeg jo nesten glemt! Sang har altså alltid vært en interesse, og spesielt korsang – jeg er best sammen med andre!

Da jeg ble drukket ut i forbindelse med bryllupet vårt for to år siden, måtte jeg selvfølgelig i studio. Jeg var ikke bare litt flau pga publikum og litt flau fordi jeg plutselig måtte prestere, men jeg ble så flau at jeg ikke greide synge engang. Tre sanger, og det høres ut som ei kråke på CD`n. Det verste med det hele var at det plutselig slo meg at jeg faktisk ikke VAR så flink til å synge! Jeg ble nesten litt overrasket, for jeg trodde seriøst at jeg ikke hadde så aller verst stemme. Siden den gang har jeg ikke sunget så mye egentlig… bare når jeg får meg en akevitt for mye og glemmer at jeg ikke er Whitney Huoston. Og i bilen alene selvsagt.

Hvor vil jeg med dette? Joda, greia er jo den at jeg faktisk lurer seriøst og alvorlig på om jeg KAN synge eller ikke. Jeg tror ikke på de rundt meg som sier at jeg synger fint, for jeg hørte jo på den CD`n at det låt forferdelig, og jeg vet jo hvor flike folk er til å lyve når det kommer til slike saker. (se bare på alle de som sender barna sine til IDOL – de KAN jo ikke synge men foreldrene har tuta ørene deres fulle med hvor flinke de er og for flotte de er, og så er de HELT forferdelige og får det slengt midt i fleisen! Snakk om å ødelegge selvtillit?)

Nå er det straks auditioner til Det Store Korslaget, og da jeg fikk et hint om at det var opptaksprøver, begynte jo en tanke å kverne. Hvis jeg klarer å komme meg gjennom en slik prøve, må det jo bety at jeg kan synge LITT? Og hvis jeg ikke kommer meg gjennom, skal jeg for alvor ta det til meg at jeg IKKE kommer til å bli en popstjerne. Og så skal jeg grisebanke alle som har sagt at jeg synger pent. Makan til feilinformasjon!

Mens jeg tenker skal jeg finne en sang som jeg VET jeg kan og som ikke høres helt koko ut i mine ører, og så skal jeg pokker i meg GJØRE det! Det skal jeg! Jeg skal ikke tenke et sekund på at dette skal på TV engang, for da får jeg dobbel prestasjonsangst, jeg skal kun tenke på at jeg skal teste meg selv om jeg er så flink (og tøff) som jeg tror jeg er! Hvis det viser seg at jeg ikke kan synge, får jeg trøste meg med at mange synes jeg har underholdningsverdi på andre måter, det er jo også noe å ta med seg videre i livet.

Og så hadde det jo vært kult å være med i den konkurransen, da..

Hah!
Jeg SKAL. Nå har jeg sagt det høyt.

5 kommentarer om “Fru Songbird

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s