Fru Spaltelørdag


Klipp og lim, ganske lettvint! Her er dagens spalte i lokalavisen:

Tradisjonenes uutholdelige glede

Like sikkert som at Per Frost kommer snikende om natten og legger seg på plenen og på trærne, er lukten av fårikål som nå sprer seg utover landet. Det at vi hopper i bilen og kjører fra Asker til Oppdal akkurat nå, er også et sikkert høsttegn.

Jeg tror ikke vi har gått glipp av fårikålfestivalen mer enn en gang siden det startet. I grunn er det litt rart at denne helgen er så viktig, jeg tåler verken lukten eller smaken av fårikål, men likevel insisterer jeg på at vi MÅ ha det til middag. Jeg prøver meg på en liten bit hvert år, fordi jeg tror at jeg kanskje likte det i fjor og så husker jeg ikke helt, men jeg går i baret hver gang. Uansett er det en rett som hører sammen med høsten, og man kan jo ikke kutte ut tradisjoner fordi om noen ikke liker det som serveres! Så jeg sitter der med poteter og saus og en liten knert i glasset mitt og synes det er helt fortreffelig. Lukten river i nesa og henger seg i klærne, men pytt sann. Det viktigste er at hele familien er samlet rundt middagsbordet, det er jo ikke så ofte det skjer i og med at vi er spredd over alle hauger.

Fårikålfestivalen er en av tre faste samlingspunkter i vår familie. De to andre er jul og påske. Da kjenner jeg hjemlengselen rive i meg, bilen pakkes med hund og kone og søster og vi durer oppover så fort den lille Toyotaen orker. Vel fremme er det klem og kos på trappa, før vi bærer ut bagasje som skulle tilsi at vi har tenkt å være der i flere uker, men man må jo være forberedt på det meste av vær og selskapeligheter, og da er utstyret viktig. Mamma og pappa får hver sin flaske med noe godt i fra storbyen (selv om man kan få det samme på Oppdal er det litt stas med langreiste varer – dessuten har dette også blitt en tradisjon, og som sagt bryter man ikke dem.) Kveldsmaten står klar på stua, mor har tent stearinlys over alt (jeg vet hvor jeg har arvet den greia fra, for å si det sånn) skravla går mens vi oppdaterer hverandre på hva som har skjedd her og der, gamle aviser tas frem og leses, jeg klager på at de ikke har informert meg om at akkurat DET har skjedd, selv om jeg kunne vært inne på nettet og sjekket det selv, men så ER det noe med det å komme hjem og lese lokalavisene. Det er også noe som gjentar seg hver eneste gang vi kommer oppover. Mor samler haugevis med lokalt stoff og jeg pløyer gjennom, finner noe å diskutere, vi smaker litt på den langreiste vinen, bytter stearinlys som har brent ned og hygger oss til jeg begynner å gjespe. Som alt annet, er det også fast takst. Det tar på å komme opp til frisklufta må vite.

Lørdag våkner jeg alltid tidlig, tusler opp i pysj, til nytraktet kaffe og mor-datter-prat. De andre kommer gjespende etterhvert, frokost dekkes på langbord, planer legges og første stopp er som regel kaffe på Auna, selv om vi kommer rett fra kaffeslaberas. Å komme hjem til slike tilstelninger som Fjell- og fårikålfestivalen er alltid stor stas, da får man møtt alle man til vanlig bare skravler med på Facebook (og alle som ikke er der, men det kan ikke være mange?) og i og med at man faktisk ER venner på Facebook, vet man det meste om de fleste, selv om man ikke har sett hverandre siden festivalen i fjor. Internettet er en fantastisk oppfinnelse! Før var det alltid litt stress med å komme hjem, det var jo så mange man måtte møte og snakke med for å få med seg hva som hadde skjedd i livet siden sist. Nå vet alle hva alle har drevet med, og vi kan snakke om andre ting. Fabelaktige greier, så effektivt som alt blir!

Etter flere runder på sentrum, er det godt å komme hjem til gryta hennar mor, der lukta av årets lam ligger som et teppe over hele huset og alle samles rundt bordet, med røde fjellroser i kinna og muligens litt sladder som kan deles. Alle spiser seg gode og mette, selv de som bare spiser poteter (de kulinariske profeter vil nok rynke på nesen, men jeg mener det: poteter ER godt, selv alene – godt selskap er en undervurdert ingrediens på noe som ellers kan være ganske smakløst.) og så er det oppladning til kveldens fest i teltet. Det er det alltid litt for fullt, jeg blir alltid litt for full og alle andre ser ut som om de blir litt for fulle, men for en fest det blir! Bønder, fiskere, byfolk og cowboyer i skjønn forening, alle er glade og det er en helt egen stemning der inne, til tross for dunsten av øl og fårikål. Dansefoten får svingt seg, stemmebåndene får kjørt seg og skoa trenger en seriøs puss dagen etter.

Jeg våkner med tunga klebet i ganen, håret til alle kanter og en stor nisse som sitter på innsiden av tinningen og prøver å hakke seg ut. Men dette, som alt annet denne helgen, er ting man (på en merkelig måte) setter pris på. Og selv om alt på en måte er forutsagt og lagt føringer for, er det noe man ser frem til og gleder seg til! Er det ikke det tradisjoner er? Man vet hva som vil skje, omtrent fra minutt til minutt, men man ville aldri vært foruten. I hverdagen streber vi etter at det alltid skal skje noe nytt og spennende, ellers kjeder vi oss og Gud forby at vi gjør det. Men når det kommer til de små tradisjonene, tar vi vare på dem og verner om dem som om det skulle vært den største skatten i verden – selv om de inneholder både kjedelige ting og mat som ikke helt smaker.

Ha en god helg, husk og heng jakka di ut til lufting i morgen! 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s