Fru Optimistmester!


I dag synes jeg slett ikke det er så aller verst å være arbeidsledig. Jeg misliker det ordet, jeg misliker at det er MEG på nåværende tidspunkt og jeg misliker å være en del av akkurat DEN statistikken, men verdensmesterskapet i optimisme pågår jo for fullt, så jeg krysser fingrene for at jeg i løpet av kort tid kan juble høyt over en ny jobb. Hvis ikke det er noen der ute som har bruk for meg, er det jaggu meg DE som går glipp av noe – ikke jeg. (joda, jeg trøster meg selv, selvsagt gjør jeg det, det hadde jo du gjort også?)

Uansett, i dag har jeg vært på førfødselbesøk hos en av mine gamle gode venninner og fått kjenne på den store flotte magen, diskutert oppdragelse og fødselsmetoder og permisjoner og i det hele tatt fått skavlet og kosa meg med vafler og hyggelig selskap. Det er ganske interessant (?) at jeg som ikke har barn eller skal ha barn, er så opptatt av akkurat det emnet. Jeg synes det er interessant og koselig å snakke om slike ting, gjør det meg til en raring? Det er vel ikke helt normalt å synes prat om barn og bleier og slimpropper og melkespereng og kolikk og oppdragelse er interessant og hyggelig å snakke om, hvis man ikke har eller skal ha barn selv? Når jeg tenker meg om har jeg alltid likt å snakke om det der. Og jeg har selvsagt MANGE meninger og tanker om alt, selv om jeg aldri har opplevd å føde.

Noen ganger tenker jeg at jeg muligens ikke burde ha meninger om det, at folk tenker at jeg ikke vet hva jeg snakker om fordi jeg aldri har vært der selv, men da får de faktisk bare ha meg unnskyldt. Man er jo verken uten innsikt, kunnskap eller erfaring selv om man ikke har barn selv? Det er jo ikke sånn at jeg helt kan sette meg inn i hvordan det er å gå gravid eller å føde, men med bittelitt fantasi er det i alle fall mulig å kanskje TENKE seg hvordan det er – og dermed også kunne høre på og prate om hva som skjer og hvordan. Og når det gjelder barneoppdragelse er det i ALLE FALL mulig å ha mange meninger selv om man ikke har noen å utøve på i praksis, døgnet rundt. Jeg er veldig på vakt mot (og redd for) at jeg skal virke belærende på noen som helst måte, for det er det siste jeg vil bli oppfattet som, men så lenge jeg lever vil de jeg omgås med måtte ta del i mine tanker og meninger om det meste. Og det som er det beste: det er veldig lov å si fra om jeg beveger meg på dypt vann. Jeg ER ydmyk for at dette er en del av livet jeg ikke kommer til ta del i på samme måte som dere som har barn.

Jeg skulle på NAV i Asker og delta på et dagpengemøte etter gravidebesøket, men jeg hadde misforstått klokkeslettet og måtte gå derfra med uforrettet sak. Bedre lykke på fredag! Jeg kjenner jeg har STORE problemer med å gå dit, men jeg skjønner jo at jeg MÅ. Oppsparte midler lever jo ikke for alltid, i alle fall ikke her i huset med oppussing på tapeten året rundt. Det er noe nedverdigende med å gå på NAV. Mulig det er jeg som er litt for følsom og sta og vil greie meg selv, men det ER jo ikke noe kult, verken å si at man er arbeidsledig eller at man går på NAV? Jeg vil ikke bli en av de jeg selv ser på som slabbedasker som ikke orker jobbe. Jada, jeg vet jeg generaliserer og er litt fordomsfull, men det er den oppfatningen av systemet jeg er oppvokst og oppfostret med, og det er ikke SÅ lett å kvitte seg med den tanken. Jeg jobber dog med saken, i og med at det plutselig gjelder meg selv. Og selvsagt er ikke alle som er arbeidsledige noen slabbedasker, jeg overdriver jo litt som vanlig. Det er vel på samme måte med dagpenger som det er med alt annet der staten må trå støttende til, noen ødelegger for de som helst ikke vil innom systemet i det hele tatt. Dere som har fulgt meg her en stund, vet jo at jeg ikke er en person som sitter på ræva og er fornøyd med å gjøre det og i tillegg få utbetalt trygd. Bare ordet trygd gir meg sure oppstøt. Jeg er en funksjonsfrisk jente med bein godt planta i nesa og på jorda, og jeg SKAL rett og slett ikke sitte her og bruke livet mitt på ikkeno! Jeg vil jobbe og tjene egne penger, ikke være avhengig av noe system for å kunne «sløse bort» tusenlapper på merkeklær eller en tur til utlandet!

Meninger om det meste har jeg i alle fall, ser jeg. Noen forutintatte, noen umulige, noen teite, noen irriterende, noen helt på jordet, noen arrogante.. men stort sett føler jeg at jeg representerer mannen i gata. For det er jo DET jeg er – bortsett fra at jeg er ei jente selvsagt. Og nå skal jenta i gata ta seg en runde innom stilling ledig og sjekke om det er noe interessant å ta tak i. Herregud, det er jo snart vinter, jeg må jo ha nye telemarkski!

Ha en strålende høstdag, her skinner sola og høstfargene sprer seg rundt meg på alle kanter, hagen og huset har aldri vært så klar for snø og kulde (noe må man jo holde på med) og jeg føler at det er noe spennende rundt neste sving!

Jeg gir aldri opp! 🙂

En kommentar om “Fru Optimistmester!

  1. Du skal ikke ha dårlig samvittighet fordi du må ty til NAV;) Hadde det samme selv, da jeg var på jobbjakt for noen år siden, men fikk bare positive opplevelser med systemet: Jeg ville jo jobbe! I ettertid har jeg måttet søke om avklaringspenger pga kronisk sykdom, og det var nok en terskel å trå over – mye verre kan jeg fortelle deg;)

    Lykke til med jobbsøkingen! Mette

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s