Fru Dyregod


At det går an å bli så trøtt? Etter en måneds ferie, hvorav den siste uken ble brukt til utdrikningslagsorganisering og forrige uke ble brukt til jobbing og til å grue seg til taler og følelsesmessige overdoser, kjenner jeg at kroppen prøver å ta seg inn igjen. Jeg er tilbake i tralten med middagslur og når jeg i tillegg ser ut og det er svart som i ei bukseræv (som konemor så vakkert ville uttrykt det) er det vel kanskje ikke så rart man blir trøtt.

Det er litt vemodig å tenke på at sommeren er på hell og alle de hvite klærne snart skal pakkes sammen og legges på loftet, og stillongsen skal pakkes ut igjen. Det føles som om det bare er et øyeblikk siden jeg rullet den sammen og sa takk for nå. Tiden flyr! Den går så fort at jeg av og til ikke forstår hvordan jeg skal greie å oppleve alt jeg har lyst til å oppleve før det er for sent. Mulig man bare MÅ ta seg tid til alt, så får en heller bare være litt trøtt og sliten? Man får jo alltids sovet nok – til slutt..

Det er litt koselig å tenke på at høsten snart er her også. Ruskete vær, stearinlys og ulltepper, slike ting som alle skriver om når høsten nevnes. Jeg liker VÆR. Jeg liker kraftige skiftninger i vindretningen, regn, uling rundt hushjørnene, løv som slår saltomortale bortover veiene, den gode lukta som sniker seg inn i nesa når en åpner døra om morgenen.. litt fuktig, litt kald og litt spennende. Høsten er en av de vakreste årstidene synes jeg. Alle fargene på trærne, pusling i hagen og raking av løv, fuglene som forbereder sydenturer og matforråd, Bolla Pinnsvin som tusler rundt under trærne, til og med musene som prøver å flytte inn på loftet lager koselige lyder.

I år skal de forresten ikke få noe luksusopphold her i Askelien, nå skal alle innganger tettes med musenetting og ny isolasjon skal rulles ut på loftet. Etter hundre år med musehotell er det jammen meg nok. Det ser ut som et nedtrampet hamsterbur i hjørnene der oppe, og jeg er ganske lei av å tømme musenfeller hver dag hele vinteren. Det høres forferdelig ekkelt ut, jeg ser den, men de er i alle fall ikke inne i huset, og de har heller heldigvis ikke spist på noe verdifullt der oppe, alt er pakket fornuftig inn i store plastdunker må vite. Og på den andre siden så er jo dyreelskeren i meg litt bekymret for hvor de skal gjøre av seg om de ikke får bo her? De har jo tross alt bodd her lenge og har sikkert hatt tusenvis av generasjoner flyende opp og ned veggene.

De som bygde dette huset kan ikke vært særlig smarte. Eller rike. Huset vårt er hvitt, men under er det røde planker på langs, og det hvite er bygd utenpå. Klart det blir et eldorado for småkryp og klatre i! I tillegg er det ikke noe som helst sikring rundt huset i det hele tatt, og jeg forstår ikke helt hvorfor vi ikke har gjort noe med akkurat dèt før. Kanskje vi ikke er særlig smarte vi heller når alt kommer til alt..

Uansett, det er ikke for sent! I løpet av høsten nå skal vi gjøre så mye fornuftig at jeg håper vi tar det igjen i andre ufornuftige ting. Som å reise bort litt og bruke uanstendige formuer på shopping. Enden på visa er vel at det blir en god blanding, som det pleier å bli. Enten det eller så blir det ikke gjort, fordi snøen og kulda kom så «brått» på oss, og så blir vi sittende her i vinter og forbanne krafselydene.

Nu vel. Det var da en meget negativ tankegang til meg å være. Så lenge det er varmt og godt og ingenting blir ødelagt, kan jeg fortsette å fore krypene med spansk chorizo. Kanskje jeg kan få vilja mi og få en liten katt istedet? En skikkelig jeger! Pelle er ikke noe musefanger i alle fall. Han er så pinglete at han sikkert hadde gjemt seg under dyna vår om han så en. Apropos dyne, han ligger jo ved siden av oss i senga av og til (jada, jeg vet noen synes det også er ekkelt, men dem om det) og i natt da jeg snudde meg, kom jeg i skade for å dytte ham utfor kanten med den store rompa mi. Skal si det ble spetakkel! Han skjønte akkurat like lite som oss, og vi hylte i kor alle tre av dunket da han datt i gulvet. Jeg fikk selvsagt forferdelig dårlig samvittighet og måtte opp og lufte ham, gi ham godteri og kose litt, alt sånn som man egentlig ikke skal gjøre. Ikke rart han blir litt puslete av seg, han blir jo behandlet som et skjørt lite aspeløv. Men, som jeg pleier å si: han lever tross alt bare i ti år til, han må få all den kjærlighet han kan få så lenge han lever.

Nå ligger konemor og Pelle og snorker i kor inne på soverommet, så jeg får vel bare snike meg etter, uten å tråkke på noen eller dytte noen ut av sengen.. selv om det nesten frister litt bare for å få en god latter 😉

God tirsdagskveld! 🙂

Blogglisten

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s