Fru Satt&Kjedelig?


En herlig søndag her i Askelien! Godt å slappe av etter en helg med mye selskapelighet og tankevirksomhet. Sommerfesten på fredag var kjempehyggelig, selv om vi holdt på å regne bort på et tidspunkt – mange man trodde hadde stritt hår som ble avslørt med krøll gitt, til og med mitt ellers så rett opp og ned-hår fikk et par bølger, kanskje jeg burde begynne å vaske håret i regnvann? Morsomme leker, glade mennesker, mye vin og god stemining. Flott gjeng!

Lørdagen våknet jeg klokka ni! (hva skjedde?) Sikkert spent innenfor festivaldagen som opprant med strålende sol og miniskjørt & rosa cowboyhatt-føre! Perfekt! Jeg måtte til optikeren på synstest først, flaks for meg at jeg holdt meg unna akevitten på fredag, ellers hadde jeg vel fått briller for både sjeløydhet og halvblindhet.. Etter å ha delt et par flasker med boblende herligheter dro vi til Kalvøya og da var det allerede mye folk der. Jeg er imponert over opplegget – det er ikke få timer de har brukt på å bygge opp alle scenene, telt og faciliteter! Det kribla i magen da vi gikk over brua til øya, fullt av feststemte mennesker som hadde lagt til kai med båtene sine og hadde egne «festivaler» om bord. Den som hadde hatt en båt! (Neste år. Kanskje.) Jenter i finstas, jenter i mindre fine staser (er ikke neonrosa pelsleggvarmere og katteøynelinser HELT ut?) glade ansikter, fulle ansikter, forskjellige språk, varm sol og blått hav!

Vi gikk en runde for å sjekke forholdene – og jeg ble faktisk veldig overrasket over hva jeg følte. Jeg hadde trodd at jeg kom til å bare hoppe av glede og kaste meg ut i en eller annen gledesdans så cowboyhatten fløy…. men jeg følte faktisk at jeg ikke passet inn!? Det var en utrolig ubehagelig følelse, og ikke minst en ganske trist følelse! Har jeg vokst fra slike settinger? Er jeg bare veldig glad i musikken men ferdig med store forsamlinger som inneholder alt fra forvokste russ til gamle bytryner jeg møtte på Barock på 90-tallet? (for å sette det på spissen, det var jo mennesker av alle slag der – men uansett… jeg ble bare lei meg..?) En merkelig erkjennelse, jeg vet ikke helt om jeg er helt enig med følelsene mine i dette, kan det virkelig være mulig at jeg HAR blitt voksen og satt og kjedelig? Eller var det rett og slett bare feil tid og sted? (jeg kan jo krysse fingrene for det siste.)

Ikke nok med at jeg gikk på en liten følelsesmessig smell, men på runden vår kjente jeg migrenen komme snikende… Her har jeg gledet meg i flere måneder til årets musikkhappening, og så får jeg migrene – i tillegg til følelsen av å ikke høre til? Helvetes dritt. Men er det ikke typisk? Har jeg hatt så store forventninger til dette at spenningen utløste hodepine? Jeg har vært plaget med migrene siden videregående, men har de siste årene heldigvis veldig sjelden hatt ordentlige anfall som setter meg helt ut.

Vi dro hjem igjen etter en time, det var ingen vits i å late som om det skulle gå over av seg selv, det var ikke akkurat en liten nisse som satt bak det ene øyet og prøvde og komme seg ut. Verken konemor eller nordlendingen er så overivrig på den type musikk, så de ble gledelig med meg hjem igjen. Jeg er imponert over at de i det hele tatt ville bli med og jeg vet det var mye for min skyld, snille gode mennesker! Jeg måtte legge meg og sov faktisk til klokka elleve på kvelden, da først hadde det gitt seg og jeg kunne gå ut til de andre å være sosial igjen. Deilig og lun sommernatt, vi satt ute til klokka tre, med stearinlys og varmelampe – måtte det bli flere sånne dager og netter før snøen kommer igjen!

Når det kommer til festivalen, så skal jeg prøve igjen neste år. Jeg SKAL det. Jeg nekter å tro at jeg har vokst fra slike ting. Det er vel ikke noe å vokse fra heller, er det vel? Enten liker man jo sånn musikk eller så gjør man det ikke. Og det å møte 10 000 andre som liker det samme, er da bare moro? Eller bringer det bare gamle minner fra 90-tallet til live, minner som man helst ikke vil bli minnet om, og som gjør at man rett og slett blir litt smådeppa..? Skal jeg bare ta til meg at jeg ikke har behov for dette lenger?

Mens jeg grubler over saken, skal jeg fortsette å høre på musikken som jeg digger å høre på, jeg skal fortsette og tro at jeg liker festivaler og jeg skal fortsette å nekte og innrømme at jeg antagelig har blitt ei kjedelig rosa prinsesse med kone, hund, stakittgjerde og stasjonsvogn.

På den andre siden skal jeg ikke deppe over denne erkjennelsen – fordi jeg har så mye annet i livet mitt nå som gjør meg lykkeligere på helt andre måter enn hva som gjorde meg glad da jeg var 25.
Det er kanskje ikke så ille å gro til likevel?

Ha en fin søndagskveld! 🙂

Blogglisten

2 kommentarer om “Fru Satt&Kjedelig?

  1. Hmm og uffda – kan vi ikke bare skylde på en litt dårlig dag, med migrenene og alt? Jeg tror vi er ganske nøyaktig på samme alder'n og jeg for min del nekter ihvertfall å innse at jeg her innhentet av noe som helst ;o)) Nei, prøv igjen neste år – og hvis det ikke funker da heller så tar vi dette med alder opp til ny vurdering.

    Ha en strålende rosa uke!! 🙂

    Liker

  2. Satt og kjedelig?! PHØ! Ikke den dama, nei! Ha en fin dag, og gi noen en klem. Det er du såå flink til! Marthemor!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s