Fru Spaltelørdag


Det er deilig med disse lørdagene når jeg bare kan klippe og lime inn innlegget mitt til lokalavisen!

Nå skal jeg ta på meg tiaraen og den rosa kjolen min og benke meg foran tv`n. Hurra for bryllup! Jeg griner selvsagt bare jeg tenker på det, prinsesser, kjærlighet og flotte kjoler… fabelaktig! Hva mer kan man forlange en grå og slapp lørdag? En pakke kleenex kanskje?

Vel, nok småprat, her er spalten:

En porsjon folkeskikk, takk!

Jeg har nettopp begynt i ny jobb, og første dagen fikk jeg hilse på alle åtti som jobber der. Det i seg selv er en utfordring, jeg husker navn men jeg husker jo ikke hvem de tilhører (og omvendt selvsagt), men det som faktisk var den største utfordringen og som fikk meg til å tenke, var at jeg faktisk NEIET hver gang jeg hilset og presenterte meg! Jeg er 38 år og jeg NEIER når jeg hilser på folk.

Jeg begynte å tenke litt over dette, og kom frem til at jeg har gjort det så lenge jeg kan huske. Om det er fordi at jeg innerst inne skulle ønske jeg var en prinsesse og dermed har øvet meg på dette helt underbevisst, er ikke godt å si. Uansett bør jeg vel innse at sjansen for at jeg en dag BLIR en prinsesse og får hilse på og neie for de høye damer og herrer på et slottsball, ikke er særlig stor. For det første er jeg allerede gift, og for det andre så hadde det antagelig ikke vært så veldig spennende å gå rundt og hilse på ukjente folk hver eneste dag, og i tillegg måtte være høflig uansett vær og føreforhold.

Det å neie er, i følge internettet: ”en gammel skikk som handler om aktelse, respekt og underdanighet.” Vi kan vel ganske raskt konstatere at jeg IKKE neier fordi jeg vil vise meg underdanig. Ordet aktelse eksisterer knapt i mitt vokabular, men respekt vet jeg godt hva er. Jeg neier ikke for å vise respekt. Jeg tror det rett og slett handler om en godt innarbeidet refleks jeg ikke var klar over at jeg hadde før jeg gjorde det åtti ganger etter hverandre.

Apropos reflekser så har jeg flere av dem! Jeg reiser meg for gamle, gravide og folk med stokk og krykker på buss og tog. Og så slipper jeg folk som har det travelt (og som er hyggelige) foran meg i køen, jeg hjelper barnevogner opp trapper og jeg holder døren for mennesker og slipper dem inn før meg, uavhengig om det er gravide kvinner, gamle karer eller fjortiser. Og jeg lar kona få den første slurken av brusflaska før jeg tar en selv. Jeg må være veldig godt oppdratt? Eller er jeg tilfeldigvis i den aldersgruppen som for tiden er opptatt av det å oppføre seg pent?

Se på ”ungdommen nå til dags” som vi så fint kaller dem. En av de første nedtegnelsene av dette utrykket jeg kan finne, er i Asbjørnsen & Moes ”Ekebergkongen”, og det sagnet ble skrevet i 1838. Vi har altså med et ganske gammelt uttrykk å gjøre. Vi kan vel alle konstantere at det er forskjell på barn og ungdom nå i forhold til da. I 1838 hadde vel de fleste både respekt og aktelse og var en smule underdanig, uten at det trenger å være positivt. De som ble kalt rebeller da, hadde sikkert samme tankesett som de som blir kalt det i dag – men uten like mye påvirkning utenfra fra dårlige forbilder, eller sagt på en annen måte: mangel på gode.

Hvordan har det seg at hver generasjon har ufordragelige unger som alltid blir verre enn de var før? Har dette også med den såkalte tidsklemma å gjøre? Det er jo ikke til å stikke under en stol at mange foreldre tilsynelatende verken har tid eller ork til å lære barna sine vanlig folkeskikk. Som å sitte ved bordet til alle har spist opp, ikke sitte og sparke i setet foran når de er på togtur, holde døra for gamle menn med stokk, hilse pent eller reise seg for gamle damer på bussen. De får sikkert høre om dette ”fenomenet” i skolen og de ser det sikkert på ”gamle” filmer fra 80-tallet, men jeg tviler på at de utfører det noe særlig i praksis.

Jeg tror at tidsklemma og det den fører med seg av mangel på noen som kan fortelle oss hvor skapet skal stå, alltid har eksistert. Den har bare forandret seg opp gjennom årene i takt med utviklingen ellers. Og det er ikke rart at barn og ungdom blir som små torturister hva gjelder dårlig adferd og stygt språk, det kommer jo fra de voksne som burde være positive rollefigurer.

Når den såkalte ”barnevognmafiaen” kommer susende i flokk inn på kafeen, sperrer dører, slenger rundt seg med pupper og tåteflasker og skifter bleier på kafebordene, prater høyt om rap og gulp og farge på bæsj og lar storebror og storesøster rase som villmenn mellom bordene så kaffelatten skvetter, legger de ikke akkurat noe gunnlag for god oppdragelse. Hvis en av de andre gjestene kommer i skade for å si til ett av barna at de må roe seg ned, kan man nesten vedde en hundrings på at den fornærmede mor slenger fra seg ei regle som ikke egner seg på trykk her. Det er kanskje ikke så rart at noen havner i kategorien ”ungdommen nå til dags” når foreldrene selv ikke greier å oppføre seg?

Nå skal ikke jeg legge all skyld på manglende respekt og oppdragelse blant de unge på foreldrene og skolen, for det er neimen ikke bare DAGENS barn som ikke er oppdratt. Hvem har vel ikke opplevd å bli dyttet til side av en gammel dame med lilla hår som SKAL frem med rullatoren sin, fått en albue i siden av en pensjonist på salg som har det travelt med å få karet til seg resten av kaffeposene eller fått en skyllebøtte fra en annen verden om at ”jeg er da ikke SÅ gammel at jeg ikke greier å stå!” når man faktisk reiser seg på bussen for en gammel krok? Nei, det er best og bare flytte på seg og å holde kjeft, ellers er man jo både uoppdragen og nesevis. Men har tydelig vis lov til å være både frekk og uhøflig når man blir gammel? Kanskje det er dèt dagens ungdom øver seg til?

Jeg skal heretter bare glede meg over at jeg kan kunsten å neie, over at refleksene mine fungerer og over at jeg akkurat nå er i den alderen der en dose god folkeskikk er populært. Jeg var ikke like høflig da jeg var ung, og det forsvinner tydeligvis sammen med hukommelsen jo eldre jeg blir. Om førti år har jeg sikkert glemt min drøm om å bli prinsesse og du ser meg snikende i køen med spisse albuer, på vei etter den siste grisekoteletten i ferskvaredisken. Og jeg kan nesten vedde på at jeg etterpå kommer til å klage på ekspeditrisa som var” uhøflig” fordi hun ikke ga meg 100% oppmerksomhet og i tillegg ikke pakket inn det jeg skulle ha på riktig måte. Jeg kommer til å klage på ungdommen og jeg kommer til å synes at ”alt var bedre før”.

Jeg håper at noen har vett til å si fra at sånn kan jeg ikke oppføre meg – og jeg håper jeg har vett nok til å ta det til meg.

God helg!

Blogglisten

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s