Jeg angrer litt på de øllene jeg drakk på Vårfesten i går.
Jeg kjenner at jeg er litt følsom i dag pga det, og det har jeg ikke lyst til å være. Det er siste arbeidsdag her på Langkaia, og jeg har ikke lyst til å felle en eneste tåre, fordi det blir på feil grunnlag – jeg går herfra med lettet hjerte og åpent sinn. Og jeg vet at det faktisk er jobben som går glipp av meg og ikke omvent.

Jeg kunne selvsagt grått en skvett fordi jeg ikke skal jobbe sammen med mange hyggelige kollegaer lengre, men de er jo allerede i livet mitt og blir ikke dyttet ut fordi om jeg går ut døra her for siste gang. Jeg gjemmer de utvalgte i hjertet sammen med avtrykk av de daglige klemmene, og hurra for de sosiale mediene, hurra for Facebook, Twitter, LinkedIn og blogging. Om jeg ikke kan gå rundt her og le og frese og kakle om alt som interesserer meg, irriterer meg, opprører meg og gleder meg, kan jeg i alle fall fortsatt formidle det til omverden.

En epoke er over, og en ny begynner.
Velkommen!