Det er ganske spesielt til meg å være når jeg på andre dagen går rundt og er så sint at jeg holder på å eksplodere. Eller, i går var jeg vel mest lei meg, eller enda rettere sagt: skuffet. Og så gikk det over til raseri. Det har holdt seg ganske stabilt kjenner jeg.

Jeg vet ikke hva som er riktigst å gjøre i dette tilfellet, det eneste jeg vet er at jeg har lyst til å BRØLE til noen at de kan brenne i helvete, og når JEG tenker sånn… da er det alvor. Jeg er veldig sjelden sint. Jeg er ganske lettantennelig og kan virke lettere temperert over mer enn ti minutter, men ikke ordentlig forbanna over lang tid. Ikke så forbanna at det kjennes ut som om noe vil revne om jeg ikke får det ut.

Grunnen? Uten å lage ris til egen bak kan jeg vel si det så enkelt at når jeg opplever urettferdighet, samt merker at folk rundt meg er feige, da tenner jeg på alle plugger. Det er INGEN TING i hele verden som får meg så rasende, frustrert og eksplosiv som urettferdighet, enten det gjelder meg selv eller andre jeg bryr meg om.

Og finnes det feighet oppi det hele, da er det bare å takke for seg. All respekt som muligens engang fantes, rant som mel ut av en pose med hull i.

Jeg vet det går over, dette raseriet mitt. Men jeg må si jeg er rimelig spent på utfallet.

Uansett; det blir til min fordel, det skal jeg pokker i meg være kvinne nok til å sørge for!