Fru Ekstrema


Jeg synes det er SÅ spennende med all snøen og rasene som går hjemme i barteland og lenger ned i dalen! Jeg kan ikke noe for det, jeg leser alt jeg kommer over om det, og skulle selvsagt gjerne vært der, midt i rasfaren! Jeg husker da jeg var lita og var hos mormor og besten på Sunndalsøra og rasene gikk på andre siden av veien. De ble heldigvis stoppet av elva og skogen FØR de nådde huset vårt, men den GUFSEN av snø og vind som kom og omtrent slo oss overende ute på tunet, den var fantastisk!

Jeg skjønner ikke hva det er med meg som tiltrekkes av ekstremvær og andre ekstreme ting, men sånn har det alltid vært. High sensation seekers kalles vel disse menneskene. Jeg er ikke SÅ ekstrem som mange med denne ”diagnosen” men samtidig så er det jo forskjellig fra menneske til menneske hva det er som gir folk et rush og ikke.

For noen er det å hoppe utfor fjellhyller, gå naken nedover Karl Johan eller sette den første sprøyta med heroin som gir dem adrenalinkick. For meg er det mer det å være på hytta når det er storm på havet, ta på redningsvest og kaste seg på sjøen når bølgene er store og hvitskummende og bli kastet rundt av kreftene, klatre i bergveggene uten sikring, kjøre FORT med en lekker bil, gjøre noe jeg har gruet meg til lenge, kjøre rett utfor ned skibakken eller drømme om å stå midt i en orkan og kjenne naturkreftene hyle rundt ørene. Pushe grensene mine. Prøve nye ting for å vite hvordan det føles og kjennes, i stedet for å bare synse. Vite hva jeg snakker om. Dytte seg selv helt ut på tuppen og innerst inne vite at det GÅR bra, og den fabelaktige følelsen det er etterpå! Først, størst, raskes, tøffest!

Jeg kom over en artikkel om høystimulisøkere, der sto det at ”Ved å frivillig utsette seg for risiko man kan mestre, slik som å padle nedover ei stri elv, får man en følelse av kontroll. Dette kan gi en følelse av mestring også ellers i livet.”
Det sto og også ”Aktiviteter som mange vil prøve å unngå, som å klatre i et stupbratt fjell, synes disse menneskene er gøy. Rundt ti prosent av befolkningen er såkalte høystimulisøkere. Spenningsbehovet har en viss sammenheng med oppvekstforhold, men er først og fremst genetisk. Studier av hjerneaktivitet viser at noen mennesker trenger sterkere stimulering for å få den samme sanseopplevelsen som andre.”

Og DA er spørsmålet mitt: Hvem i all verden har gitt meg disse genene? For jeg kan da ikke fatte og forstå at noen andre i min familie har snev av dette?
I så fall hadde jeg jo ikke fått kjeft for alle rare ting jeg har gjort opp gjennom årene? Da hadde jo vedkommende blitt med meg når jeg hoppet ned fra trærne med paraply for å se om jeg kunne fly, balanserte på taket, syklet om kapp med nabobarna og vant jeg ikke måtte vi prøve en gang til, svømte under vann til jeg omtrent ble blå i ansiktet for å se hvor langt jeg KUNNE komme, sto midt i en maurtue bare for å sjekke om de bet eller ikke, stupte fra fjellklippene ute i fjorden uten å sjekke om det gikk rett ned eller ikke, gjerne stupte en gang til når jeg kom opp hvis de andre fortsatt sto og gapte. ..

Jeg ser jo at jeg antagelig har gitt mine foreldre noen grå hår opp gjennom årene. Lykken er at jeg fortsatt har alle fingre intakte (vel, nesten.. jeg klemte en pekefinger i en pedaldrevet stiftemaskin en gang, og den ble aldri den samme etter at stiften måtte dras ut med tang) og alle tær er på plass (selv om jeg fikk en jernstang på den foten en gang sånn at stortåa delte seg i to og siden har sett helt koko ut.) Men ELLERS er jeg ganske hel og god! Tre, fire hjernerystelser og knærne fulle av arr etter skrubbsår, men det har vel alle?

Mine siste høystimulisøk nå om dagen går ut på å overleve jobben. Og å gå i stigen opp til loftet. Og å kjøre fort med bil. Og å snike på trikken. Ikke mye å skryte av til de som klatrer Himalaya eller driver med haifangst. Men noe er det da. Og jeg kjenner jo at jeg ikke har samme behovet for det ekstreme som jeg hadde tidligere.

Det jeg synes er best er jo at jeg ikke angrer spesielt mye på det jeg har gjort og prøvd. All denne kunnskapen kan brukes til noe positivt, enten for meg selv eller for min forståelse for andre. Og DET er det ikke alle som har med seg i bagasjen sin!

Så når barna dine viser tendenser til å ville rappellere ned fra soveromsvinduet sitt i 5 etasje, ring meg så kan jeg bli med! 😉

Blogglisten

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s