Fru Hjemlengsel


Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få lyst til å flytte tilbake til Trøndelag.
Jeg trodde ikke tanken engang skulle streife meg.

Da jeg flyttet derfra som 18-åring, var jeg så lei meg, så sinna og så ferdig med bygda og folkene der at jeg nesten ikke så noen vits i å komme tilbake på besøk. Selvsagt dro jeg tilbake, jeg er jo tross alt en liten mammadalt, men det ble ikke SÅ viktig for meg å føle noen tilknytning til hjemstedet mitt. Når man er 18 år har man jo ikke så veldig mye fornuft mellom ørene, og man gjør kanskje ting man ikke skulle gjort og sier ting man ikke skal si og hvis man i tillegg bor på et lite sted er det ikke mye som skal til før det blir folkesnakk. Og bygdesladder. Og baksnakking. Og sjalusi.
Bygdetrollet er STORT.

Jeg har vel alltid blitt oppfattet som en tøff jente som ikke bryr meg om hva folk sier, men det er jo tvert imot. Jeg tar meg så nær av det folk sier at jeg tror nesten ikke jeg kjenner noen som tar seg mer nær av det, enn meg selv. Jeg kan virke både arrogant og overlegen, men de som kjenner meg vet jo at det bare er skuespill. Jeg skjønner Petter Northug godt jeg, man må ta på seg kongekrona for å overleve og for å utvikle seg og komme seg dit man vil. Men med på det lasset følger jo en haug med skitsnakk fra andre. Som man kanskje ikke er helt klar over vil komme, og som man ikke helt greier å takle.

Når jeg nå har blitt litt mer voksen, litt mer vann har rent gjennom springen og litt mer gress har grodd bak utedo, er det fortsatt en ting jeg er redd for når jeg er hjemme i Trøndelag. Og det er å gjøre noe som får noen til å si noe som jeg blir lei meg for. I min ungdom gjorde jeg kanskje det helt motsatte av hva jeg gjør nå. Nå gjør jeg jo ingenting. Da gjorde jeg alt. Og litt ekstra også, bare for å la dem få noe å snakke om. Og igjen, hvor mye forstår man av verden når man er 18 år?
Det som er trist er jo at mitt eget indre bygdetrollspøkelse henger igjen og hindrer meg i å utfolde meg og å være så åpen og tuppete som jeg tross alt er, fordi jeg tror at folk fortsatt tror at jeg er som jeg var den gang.

Likevel har jeg nå fått lyst til å flytte hjem igjen.
Det er nok begravelsen som fortsatt henger igjen. Tanken på at man egentlig er litt alene her i storbyen, selv om man er to og har både familie og mange venner her. Det er ingen som vil heise flagget på halv stang her i byen, den dagen jeg dør. Og det vil ikke være så fullt i kirka at noen må stå. De som er igjen etter meg, vil ikke føle varmen fra ei hel bygd som favner om og trøster og støtter og ER der i dagene og månedene etterpå.

Ikke det at jeg har tenkt å dø enda, men det setter ting litt i perspektiv.
Jeg lengter rett og slett hjem til den bygda jeg hadde i vranga, til at folk skal bry seg, til at folk skal stoppe opp på gata og spørre hvordan det står til, til å gå på kafe og kjenne halvparten av de som er der, uansett hvilket tidspunkt på dagen man er der, til å bare sykle en tur i skogen og stoppe opp i hver annet hus på vei hjem, for å drikke kaffe, spise vafler og bare prate. Til å ta med kona på skitur og stoppe på forskjellige hytter fordi man kjenner de som sitter i solveggen og koser seg. Til å brenne pinsebål i hagen. Til å parkere feil uten at noen bryr seg nevneverdig. Til å lese lokalavisa og vite hvem alle er.
Til å være sammen med familien.

Det er bra våren snart kommer.
Når gresset i hagen vår gror, rosene er på vei ut og sola varmer, ligger snøen fortsatt der oppe, folk går i stillongs og gresset er hvitrimet halve dagen.
Da lengter jeg ikke hjem lenger.

Tror jeg.

Blogglisten

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s